Livet skal leves sammen

På verdensdagen for psykisk helse 2018 var tema raushet. Arrangørene oppfordret oss alle til å forsøke å være mer åpne, inkluderende, aksepterende og omsorgsfulle i møte med andre og oss selv. I en tid hvor de unge virkelig strever med å etablere og opprettholde nære og trygge relasjoner til andre, er dette tema mer enn betimelig. Åpenhetskulturen som har fått fotfeste er til stor hjelp for mange, men vi snakker fremdeles mer om hva det er som feiler individer, enn hva det er som feiler samfunnet og strukturene vi lever i. Vi snakker fremdeles mer om diagnoser, enn vi snakker om hvilke grunnleggende menneskelige behov som må prioriteres om vi skal klare å leve liv preget av glede, ro og mening. Jeg tror vi bør dreie fokus, og bruke mer tid på å forstå de underliggende psykologiske mekanismene vi alle deler om vi skal komme videre, og klare å finne frem til passende strukturelle tiltak.

De som har gode relasjoner trives

Vi mennesker lever for å være sammen med andre. Vi søker nære relasjoner og fellesskap fra den dagen vi fødes til den dagen vi skal dø. Hvordan vi gjør det varierer voldsomt, men dette grunnleggende behovet for tilknytning og tilhørighet, kjærlighet og fellesskap, følger oss livet ut. Mennesker som virkelig trives i hverdagen sin har noe til felles: de har gode relasjoner. Det trumfer alt annet. Jeg blir derfor både urolig og trist når jeg ser generasjonene som kommer etter meg, generasjonene som har vokst opp på skjerm og hvis liv leves i sosiale medier, i et om mulig enda mer individ- og prestasjonsfokusert overforbrukssamfunn. Feilfrie idealer og fordømmelse i anonymitetens navn er hverdagskost, og glede skal i økende grad kjøpes. De kommer kanskje fra ulike samfunnslag, men ensomheten som renner fra øynene deres, den deler de. De trenger hverandre så inderlig, men finner ikke helt frem.

Hva ser du når du ser på meg?

Vi mennesker blir til igjennom den andres blikk. Det nyfødte menneskebarnet er utrustet med atferd som skal vekke den voksnes omsorgsbehov, og bidra til at sterke bånd knyttes. Denne relasjonelle, følelsesmessige kontakten kommer før alt annet, og er grunnlaget for alt som kommer siden; for menneskets utvikling av sitt eget selv.

I starten kan ikke barnet skille seg selv fra omsorgspersonen, det er først når den sosiale kontakten er opprettet at vi blir selvstendige individer. Hvem er jeg og hvem er de andre? Hvordan skal man behandle hverandre? Det er i de første møtene selvopplevelsen, selvfølelsen og forventingene til alle våre fremtidige relasjoner etableres.

Vi fortsetter imidlertid å speile oss i andres øyne når vi vokser opp. Vi går igjennom store omveltninger og forandringer i løpet av livet, og de indre plantegningene kan endres. De endres imidlertid fortsatt i møtene med andre! Foreldre er kanskje byttet ut med en partner og venner, men vi er fremdeles avhengige av kontakten om vi skal utvikle oss og bevege oss fremover. Vi trenger alltid de andre.

Frykten for avvisning

Mange teoretikere og forskere er enige om at vi er nødt til å forvandle erfaringene våre til ord og dele dem om vi skal kunne forstå dem fullt ut og bli godt kjent med oss selv.

Og det er først når vi våger å avsløre de ulike fasettene av vårt indre liv, og likevel føler oss sett, akseptert, forstått og elsket, at vi har det ordentlig godt. Det er eksempelvis vanskelig å være glad i seg selv om det man mottar fra andre er avvisning og kritikk, og alt man ser i deres øyne er fordømmelse. Vi tåler dårlig den adskillelsen som ligger i at noen ikke finner oss verdige og verdifulle, og derfor ikke vil være nær oss. Vi er faktisk så avhengige av tilknytning og tilhørighet, nærhet og ømhet, at avvisning er noe av det som vekker aller mest frykt i oss, og isolasjon er noe av det aller verste et menneske kan utsettes for. Det brukes derfor ofte som torturmetode. Uten god kontakt blir vi syke og lidende, og uten noe kontakt oppløses jeg-et vårt, også mister vi forstanden. Vi forvitrer, svinner ut i intet.

Styrkende relasjoner

Gode relasjoner kjennetegnes blant annet av gjensidig tillitt og aksept, følelsesmessig nærhet, en opplevelse av at den andre forstår og anerkjenner ens indre liv, og dypest sett vil en vel. I en god relasjon kjenner man seg trygg. Trygg nok til å sette grenser og kreve, til å romme og gi, til å feile og tilgi. Man kan søke alt fra trøst og hvile til motivasjon, pågangsmot og tro. Man kan rett og slett være seg selv. Slike relasjoner frigjør energi så man evner å være tilstede, fleksibel og raus, og så man evner å ta i mot andre, i en kompleks og krevende verden.

Hva er ensomhet?

Ensomhet handler om å lengte etter nærhet til andre og å kjenne seg ufrivillig alene. Man kan være ensom alene óg sammen med andre. Når man er ensom sammen med andre handler det ofte om at man ikke greier å være seg selv, eller føler at andre ikke ser og forstår en. Kvaliteten på kontakten man har med andre har altså mer å si enn kvantiteten. Man kan være omringet av folk men fremdeles streve med ensomhet.

De som er ensomme har påvist dårligere helse. Ensomhet kan også gi depresjon, angst, søvnløshet og spenninger. Per i dag er 25 % av ungdomsskole- og videregående elever i Norge plaget av ensomhet, mens Studentenes helse- og trivselsundersøkelse viser at hele 29 % av studenter ofte savner noen å være sammen med, føler seg isolert, eller utenfor. Undersøkelsen Ung i Oslo viser at det i løpet av de foregående årene har vært en markant økning i andelen unge som bruker mye tid foran skjermer, og da særlig på sosiale medier, og at antallet unge som rapporterer om psykiske og fysiske helseplager øker gradvis. Samtidig har man registrert en langsiktig nedgang i andelen unge som fysisk er sammen med venner.

Blir vi mer ensomme?

I 2018 påpekte Jonas Gahr Støre at ensomhet rammer stadig flere, mens helseministeren hevdet ensomhet er den nye og usynlige folkeepidemien. Faktisk.no svarte med en gjennomgang av tall, og konkluderte med at dette er usant. De fremhevet at andelen ensomme i hovedsak har vært ganske stabil i den voksne befolkningen frem til 2012, at vi av ulike grunner mangler gode tall for utviklingen de siste seks årene, og at det kun er den yngre garde som ser ut til å bli mer ensomme. Kun de unge? Og da teller det ikke da eller? Jeg mener det er akkurat da alle varsellampene våre bør blinke: noe i samfunnet er feil. I følge Ungdata øker unge menneskers opplevelse av ensomhet gradvis, og det er disse unge som er fremtiden!

De unge er særdeles formbare og sårbare for miljøets påvirkning, fordi de fremdeles er i massiv utvikling. Vi som er litt eldre har en ryggsekk med erfaringer som er kvalitativt annerledes. Vi vokste blant annet opp uten høyhastighetsnett som den primære opplæringskanalen i livet, og har antakelig med oss noen verktøy som gjør det litt enklere å opprettholde en sunn distanse og skepsis, og manøvrere i det nye landskapet. Vi har samtidig noen nevrologiske fordeler, som relativt ferdigutviklede frontallapper, og så er vår selvoppfattelse og personlighetsstruktur i større grad etablert. Vi er ferdig høvla som personer, mer robuste med tanke på eksterne endringer og omveltninger.

Ensomheten som forplanter seg i alt annet

Ensomhet skaper dyp psykisk smerte, og det gir grobunn til andre vonde symptomer og diagnostiserbare lidelser. Vi blir som sagt til i den andres blikk. Så når det er distansert, fraværende eller dømmende, og vi føler oss uønsket, ignorert, glemt, forlatt eller avvist, preger det måten vi opplever oss selv på, vår egen følelse av verdi. Og det at vi skammer oss for å være ensomme, og skjuler det, forsterker smerten ytterligere. Vi vil jo ikke vise at vi er uønskede. Vi vil ikke bli ansett som sosiale tapere. Avstanden til andre vokser når vi har det på denne måten. Møtene blir preget av at vi er selvmonitorerende og urolige, analytiske og mistenksomme. Vi evner ikke være oppmerksomt tilstede og rause med andre, og da blir fort mesteparten av vårt sosiale liv en utmattende affære. Og da blir livet vondt da!

Livet på skjerm: et uoversiktlig eksperiment

På ett eller annet vis har vi klart å skape et samfunn som fostrer denne giftige ensomheten framfor nærhet, samhold og fellesskap. Mange faktorer spiller inn, men jeg tror kombinasjonen av teknologi og ekstremindividualisme i form av ensidig fokus på selvrealisering, misforståelser av konseptet frihet, og gjennomgripende forbrukerholdninger er noen av årsakene.

Smarttelefoner ble allemannseie for omtrent ti år siden. Dette markerer en massiv endring, for det bidro ikke bare til å gjøre høyhastighetsnett tilgjengelig, vi hadde det plutselig overalt til enhver tid. Vi er altså en del av et digert naturlig eksperiment. Og jeg tror deltakelsen innebærer høy helserisiko. Jeg takker jevnlig universet for at jeg hadde fylt nitten år da en over snittet IT-interessert kompis mailet meg om at nå kom noe som het Facebook snart, og det ville ta over! Jeg var hele tjue år da Iphone 3G ble lansert, og enda eldre da den ble vårt viktigste kommunikasjonsverktøy. For de som var barn og ungdommer på den tiden, har skjermene og nettet vært primærkilden til sosial kontakt og informasjon igjennom deres formative oppvekstår. De som var ungdommer da ser vi ofte på TV-skjermen i dag, i ulike realityprogrammer, som de eldre stønner og rødmer av.

Barndommen har opp igjennom vært et yndet forskningsobjekt, mens ungdomstiden i større grad har blitt oversett og ignorert. Folk kimser ofte av tenåringers ustabilitet og krevende lune, foreldre overlater dem for ofte til seg selv, og samfunnet beklager seg over atferden og fokuserer på disiplinering. Dette er veldig uheldig, for ungdommers hjerne er kvalitativt ulik både barns og voksnes hjerner, og nevrologen Jay Giedd beskriver tenårene som en kritisk utviklingsfase - det vil si at erfaringer og aktiviteter i denne perioden former hjernens struktur for all fremtid. Den reorganiseres. Koblinger som stimuleres styrkes, og koblinger som ikke stimuleres dør ut. Hva man bruker tida si på er altså rimelig viktig.

Hvordan har da alle disse skjermene påvirket min lillesøstergenerasjon? De som var barn og alle de som var ungdom? Skjermene bidrar i alle fall til at en massiv prosentandel av den sosiale kontakten blir overfladisk, distansert og ikke minst redigert og filtrert - og da er det jo ikke så rart at det å tørre å være seg selv er vanskeligere nå enn det var før? Når man lever store deler av livet via en gjennomarbeidet og finpusset profil, som først og fremst skal generere likes og være underholdende, blir det å skulle matche sitt idealselv en umulig og angstfremmende oppgave, og så slitsomt at det blir lite energi igjen til å virkelig se andre mennesker. Og når alle har det på den måten blir relasjonene tomme: man blir ensomme sammen.

Det å skulle være underholdende og generere likes online, er ikke det samme som å bidra til emosjonell intimitet og nærhet! Dessverre. Overflatefokus bidrar kanskje til estetisk tilfredsstillelse, og ironi og sarkasme er kanskje morsomt, men begge deler skaper distanse. Det fjerner autensitet, det fjerner de delene av den menneskelige erfaring som knytter oss sammen og bygger bånd. De unge har alltid hatt sin egen sjargong, sin egen stil. Det skal de få lov til å ha, men når vi er en del av et så stort eksperiment som vi er akkurat nå, bør vi kanskje tenke oss om et par ganger ekstra.

Selvrealiserende konsumenter

Det er tydelig at skjermliv og skjermsjargong preger ungdomskulturen, og samtidig har forbrukersamfunnet i vesten eksplodert. Det å bli sett med samme antrekk flere ganger er visstnok et problem, noe typ #5itemschallenger på Instagram understreker. Vi konsumerer som aldri før, og verdi plasseres oftere og oftere i det materielle, i prestasjon og i produktivitet. Forbrukermentaliteten er så omfattende at den smitter over på relasjonene våre, og med distansen som skapes av skjermene blir det raskt så man forholder seg til andre, og seg selv, som objekter. Man sveiper og scroller, og vurderer før investering – hva kan jeg få ut av dette? Hva kan du gi meg? Har jeg tid til deg? Til å gå i dypet? Nei. Det å bli ordentlig kjent, og kjenne folk, tar nemlig mer tid enn man tror man har.

Noen vil kanskje si at generasjon prestasjon tar for mye ansvar. Men for seg selv og sin egen lykke? Fokus på selvrealisering og selvdyrkelse har fått ekstremt mye presse i vesten de seneste tiåra, og her til lands er de unge så opptatt av å skulle følge drømmen, at de gjerne besvimer av stress når de skal ta fatt på voksenlivet, om de ikke helt vet hvem de er, hva de vil eller hva de brenner for. Selvrealisering defineres ofte som å virkeliggjøre sitt indre potensiale ved å oppnå alt man kan, og det har dessverre blitt sånn at mange anser det som første pri, den mest høyverdige formen for motivasjon, noe man skal drive med alene og for sin egen del, og et middel for å oppnå avansement i verden.

I forlengelse av dette syns jeg det virker som om mange også har utviklet en slags forpliktelsesfobi. En slags evinnelig streben etter å slippe å ta hensyn, slippe å bry seg, og slippe krav fra andre? Mange vil si at frihet er å kunne være seg selv, velge sitt eget liv, bevege seg fritt, tro på det man vil, og uttrykke seg som man ønsker, uten å måtte frykte for konsekvensene. Men vår kulturs vektlegging av personlig frihet har kanskje blitt så ensporet at mange har begynt å tro at det å være fri også innebærer å unngå ansvar. Og det å prøve å leve så ansvarsløst som mulig er virkelig ikke godt for den psykiske helsa. Bare det å delta helhjertet i en nær relasjon innebærer jo å ta ansvar.

Livet skal leves sammen

Hvis man virkelig skal ta ansvar for seg selv og sin egen psykiske helse må man forstå hvor viktig tilknytning, tilhørighet og kjærlighet er. At relasjoner er bærebjelken i livet, ikke noe som kan komme siden, i andre rekke. Vi bør lære de unge at de ikke kan fokusere ensidig på å få tilfredsstilt behovene for selvhevdelse og realisering før de evner å ha det ordentlig godt sammen med andre, og at forpliktelse til andre i nære relasjoner ikke kan unngås om man vil trives i hverdagen sin.

Det er sant at vi mennesker trenger frihet til å være oss selv, utfolde oss, utvikle oss, oppnå våre mål og oppleve mestring; gjøre de tingene som motiverer og inspirerer oss, så det kribler deilig i magen når vi får det til. Men, om vi hopper bukk over de grunnleggende relasjonelle behovene mens vi jakter på drømmen og den selvsmidde lykken, blir det mye uro og krøll inni oss. Forpliktelse og ansvar er dessuten, på mange måter, uatskillelig fra omsorg. Omsorg innebærer å oppleve interesse, engasjement og bekymring for andre, og det er dette som er kilden til menneskelig ømhet. Er det noe vi trenger mer av i disse tider, og som kroppene våre sitrer etter, så er det ømhet og nærhet.

Omsorg handler også om å ville den andre vel, og å respektere vedkommendes ønsker om å ville noe annet enn en selv. Sånn sett bygger det opp under den enkeltes frihet, i mens man er sammen og forpliktet til hverandre. Frihet er virkelig ikke å være avskåret fra nære relasjonelle bånd, frihet skal være noe fint, ikke noe som fostrer ensomhet og kollektiv lidelse.

 Kanskje de voksne, lederne i samfunnet vårt; politikerne, skal gjøre mer for å sikre ungdommen de relasjonelle ferdighetene de trenger om de skal kunne leve gode liv? Kanskje denne gruppen skulle få litt mer av velferdskaka? Litt mer fokus, litt mer tid, litt mer ressurser? Hva med skoletimer på alle trinn, som handler om relasjoner og psykologi: om det å være et menneske sammen med andre mennesker og ivareta grunnleggende behov som må dekkes om man skal kunne ha det bra? Hva med å utruste og lønne lærere så de evner å veilede og støtte elevene sine? Hva med å sikre helsesøstre som er tilgjengelige? Hva med å bygge attraktive og utviklende steder å oppholde seg og være fysisk sammen, i alle bydeler? Når de unge fokuserer mer på å prestere og produsere, enn på å være tilstede og være sammen, da blir de utmattet og i verste fall utbrent. Når de lytter så desperat til seg selv at de glemmer å lytte til hverandre – da blir de sjuke. Og når deres kontaktform i virkeligheten ligner mest på den som har fått utvikle seg i sosiale medier, da får de dårligere kommunikasjonsevner, og dialogferdigheter foreldregenerasjonen tar for gitt visner vekk. De relasjonelle ferdighetene er de ferdighetene som gir oss alle det vi trenger mest av alt: tilknytning og tilhørighet, så la oss satse på dette, før heller enn siden!