Sårbarhet er styrke!
Mennesker som har kjærlige relasjoner vurderer ofte sårbarhet som noe positivt og vakkert. De tenker at det er modig å vise frem sårbarheten sin, at den er et sunnhetstegn, at vi bør ta godt vare på den og at den ikke skal dempes og tåles i skjul. Når man kjenner og viser at man er sårbar kan man føle seg ufrivillig naken, blaut, sart, hudløs, og åpen for stikk. Men om man ikke kjenner seg sårbar i det hele tatt, er man antakeligvis langt fra autentisk og nær andre. Dette er noe vi alle kan og bør lære av.
Om du ønsker ekte kjærlighet i livet ditt må du gi sårbarheten plass, og omfavne den gjensidige avhengigheten et trygt forhold innebærer. Det å si til en annen: «jeg vil deg» og inngå helhjertet i en relasjon, innebærer nemlig alltid stor følelsesmessig risiko. Man risikerer sinne, tristhet og redsel. Vond kritikk, smertefulle tap og grusom avvisning. Avvisning er en utrolig mektig kraft mellom mennesker. Vi frykter det faktisk så mye at vi kan ta på oss masker og presentere falske fasader i alle mulige situasjoner, skvise våre genuine følelser og tanker inn i en usynlig mikroboks, og kvele vår mulighet for autentiske møter og opplevelser. Vi kan i verste fall ende opp med å unngå selve livet for å unngå avvisning.
Det kan være greit å reflektere litt over hvor mye man frykter avvisning, hvordan det påvirker ens selvfølelse og opplevelse av egenverdi, og hvordan det preger de relasjonene man har. Det å tørre å være sårbar krever mye jobbing for mange, og i dagens prestasjonsorienterte og perfeksjonistiske samfunn går mange i terapi for å lære seg nettopp det. Men, brett opp ermene skikkelig, og vis frem det blaute, nydelige hjertet ditt - så skal du med tid få se at belønningen er vel verdt risikoen!
