Diagnose: en merkelapp
Alle har sin helt unike historie, så det å henge seg opp i diagnoser har ofte veldig lite for seg. I en prosess hvor man arbeider for å få det bedre inni seg, er det stort sett mer hjelpsomt å forsøke å se seg selv som et sammensatt og helt menneske, enn det er å fordype seg i diagnoser. Hva har formet meg? Hvilke mønstre repeterer jeg, følelsesmessig og i relasjoner? Hvordan preger det tanker og atferd? Hvor er det viktigst å fokusere om jeg skal skape varig endring?
Å få en diagnose handler om å ha en gruppe symptomer på samme tid. Folk med samme diagnose er vidt forskjellige, og fungerer på ulike måter. De har totalt ulike liv. De diagnostiske merkelappene kan i beste fall bidra til at individet føler seg tatt på alvor, hjelpe helsepersonell til å velge riktig behandling, og effektivisere kommunikasjon i systemet. De kan i verste fall lede til overforenkling, misforståelser, dårlig behandling, stigmatisering og dehumanisering.
Den jeg er i dag er en kombinasjon av mye. Av personlighet, relasjonell stil, roller jeg tar, verdier og mye mer. Jeg ble født med et sett gener og en del opplevelser fra miljøet i magen, kom til verden med et temperament og ble møtt av foreldre med en egen stil og dynamikk. I dette miljøet etablerte jeg en selvopplevelse, og en tilknytningsstil som påvirket videre erfaringer, og som preget selvfølelse, mestringstro og selvtillit. Så kom nye erfaringer og påvirket meg igjen, som jeg påvirket dem. Jeg opplevde nederlag, tap og traumer. Jeg opplevde mestring, seiere og kjærlighet. Alt skapte meg. Og sånn er det også for deg. Sånn er det for oss alle. Alle delene blir en større helhet - vi utvikler en kjerne som er unik.
Det å fokusere på diagnoser, på symptomlindring her og nå, og på løsninger kan være nok - noen ganger. Men ofte, og særlig når smerten sitter dypt, kommer tilbake igjen og igjen, og forandrer uttrykk over tid, må vi ta oss tid til å gå dypere, og ikke minst: kreve at eventuelle hjelpere gjør det samme ❤️
