Er du en av dem som syns det er forjævlig å være tenåring? Orker du snart ikke mer av alle de slitsomme følelsene og tankene? Kan du ikke forestille deg at det en dag blir bedre? Eller, er du kanskje en utmatta foresatt til en pubertal hormonbombe? Fortvil ikke, i de fleste tilfeller er det faktisk forbigående. Det roer seg gjerne når hormonene slutter å herje i hjerne og kropp.

Undervurdert ungdomstid

Man har forsket ekstremt mye på babyer og barn, men ikke vært fullt så opptatt av ungdom. Nå har man imidlertid forstått at utviklingen som skjer i tenårene kun overgås av én fase i livet: 0-2 år. Og, vi vet jo alle hvor vilt mye som skjer med kids fra de ankommer verden som skrukkete små rumpetroll, til de løper rundt og konverserer med folk to år senere!

Å bli en egen person

Individuasjon er prosessen å erkjenne sitt eget "jeg" og bli et eget menneske, adskilt fra de andre. Dette er ikke barnemat. De fleste har slitt litt med å finne ut hvem de er og hvilken plass de skal ha i verden i ungdomsårene. Det å bryte med det kjente, utforske nye roller, og lete etter en identitet, er heftig og utmattende for de fleste.

I tillegg har evolusjonen gjort det sånn at ungdommer er ekstra spenningssøkende og risikovillige - det er på den måten de kommer seg ut og vekk fra flokken, finner seg nye og freske partnere, og unngår innavl. Vennskap og romantiske relasjoner kan ofte overta familiens status som rollemodell i denne fasen - kontakt med folk på egen alder er det som trigger belønningssystemet. Men det å søke ut, søke nyhet, gjøre impulsive ting og ta sjanser - kan også være ganske så energikrevende.

Finpussing og oppgradering av hjernen

Ungdommers hjerne er kvalitativt ulik både barns og voksnes hjerner. Nevrologen Jay Giedd beskriver tenårene som en kritisk utviklingsfase - det vil si at erfaringene og aktivitetene i denne perioden former hjernens struktur! Hjernen reorganiseres og det skjer en myeliniseringsprosess som innebærer at koblinger som stimuleres styrkes og effektiviseres, og at koblinger som ikke stimuleres dør ut. Hva man bruker tida si på er altså rimelig viktig. Personligheten finpusses!

Man ser aktivitet i pannelappene (prefrontal cortex) i hjernen når vi er selvbevisste, føler empati, gjør moralske og etiske bedømmelser, planlegger, organiserer og vurderer konsekvenser. Det er også denne hjernedelen som representerer fornuften, og som hjelper oss med å bremse litt før vi handler, så vi kan velge handlingene våre, fremfor å være slaver for våre impulser. Mange sier derfor at personligheten og menneskets "egentlige jeg" bor i pannelappene. Ungdommer kan helt klart være selvbevisste som faen, empatiske så det suser etter og gode på å analysere mulige konsekvenser i detalj før de gjør noe - men, prefrontal cortex er ikke helt ferdig utviklet før 20-23 års alderen!

I følelsenes vold

Ungdommer har ofte lav toleranse for frustrasjon og stress. Det å tåle livets alminnelige utfordringer er liksom ikke helt greit. Dører smelles med, stemmer heves, og spisse tunger pisker løs. Det skal ikke nødvendigvis så mye til for å fremkalle en eksplosjon. Mange foreldre vet ikke sin arme råd.

Det limbiske systemet i hjernen - følelsenes høysete - er veldig aktivt i tenårene. Det aktiveres hyppigere enn pannelappene. Når man i studier sammenligner voksnes og ungdommers reaksjoner på diverse stimuli har man sett at ungdom i mye større grad har følelsesbetonte reaksjoner. I tillegg opplever mange mye humørsvingninger fordi kjønnshormonene herjer i kroppen.

Mentalisering er evnen til å se seg selv utenifra og andre innenifra, og til å reflektere rundt egne følelser, tanker og handlinger. God mentalisering innebærer evne til å regulere sine følelser, og sånn sett også tåle nyanser, være fleksibel, tilpasningsdyktig, forståelsesfull ovenfor seg selv og andre, og kunne velge konstruktive handlinger. Mentaliseringsevnen er heller ikke ferdig utviklet i tenårene. Også denne evnen bor i pannelappene..

Verden stiller store krav

Kulturelle faktorer i det vestlige, senmoderne samfunnet krever muligens ekstra mye av oss; det er rett og slett så komplekst at vi må ha raffinert emosjonell og relasjonell kompetanse for å navigere godt. Familierelasjoner er f. eks veldig ustabile, og de varierer mye. Dette innebærer at mange av de som er tenåringer i dag har vokst opp uten stabile tilknytningsforhold, og det er nettopp slike forhold man trenger for å bli god på å navigere i komplekse samfunn. I tillegg er voksenautoriteten nedvurdert av både voksne og ungdommer i samfunnet vårt. Demokratiseringen og likeverdstenkningen har nådd de fleste samfunnsinstitusjoner, også familien. Dette kan bli problematisk, fordi ungdom faktisk er nevropsykologisk og sosialt sårbare, og avhengige av voksne som trygge veiledere. Så du som er voksen - ikke vær så kompis! Man kan være grei, men likevel ta det ansvaret som følger med å ha fullt utvikla pannelapper.

Oppsummert

Puberteten stiller jælla store krav til et robust nervesystem – man skal håndtere og regulere mye stress! Mange har behov for å være med venner, utforske nye folk, og bryte med familien og de voksne. Det er allikevel sånn at tydelige og trygge voksenpersoner kan være greie å ha på sidelinja når man skal overleve hormonenes krig og at hjernen vrenger seg et par ganger. Man kan kanskje tenke på familien som en trygg havn å komme hjem til, for å lade batteriene, puste og reflektere litt, før man farter ut på savannene igjen og prøver seg som selvstendig individ. I denne fasen av livet kan man nemlig enten utvikle mer sårbarhet i form av økt rigiditet og kaos, eller mer hardførhet i form av bedre mentalisering og økt fleksibilitet! Er man heldig kommer man ut på den andre sida med en styrket sjel og hjerne.

Ungdomstida - hvorfor er den så krevende?