Mentalisering - å tenke om indre tilstander

Hva er mentalisering?

Mentalisering er å tenke om egne og andres indre tilstander. Når man mentaliserer forstår man opplevelse og handling i lys av indre prosesser som følelser, antakelser, holdninger, ønsker, håp, kunnskap, intensjoner, planer, drømmer, forventninger, og motiver. Man forstår også at alle har sin egen oppfattelse av verden; vi kan tenke om andres sinn og forestille oss hvordan de har det, men vi kan ikke vite noe som helst, uten å spørre. Det å være undrende, nysgjerrig og ikke-vitende i møte med andre er altså grunnleggende - det høres enkelt ut, men er hardt arbeid for folk flest.

Man antar at god mentalisering styrker evnen til å tåle livets nyanser, regulere følelser, være mentalt fleksibel og tilpasningsdyktig i møte med verden, forstå andre og fungere godt i relasjoner, forstå seg selv og kjenne at man har en kjerne, og velge konstruktive handlinger.

Grunnlaget for evnen til å mentalisere legges i de første leveårene, i tilknytningsrelasjonen til omsorgsgiverne. Den videreutvikles senere i livet, særlig i nye, trygge relasjoner. Barn og ungdom er ikke ferdig utviklet, så de er naturlig nok ikke så gode på å mentalisere som voksne - det er det de voksne som må lære dem, ved å være mentaliserende rollemodeller både til hverdags og fest.

Ulike dimensjoner

Mentalisering er en prosess som omhandler både tanker og følelsesliv. Noen er veldig gode på å mentalisere om tankeprosesser, og håpløse når det kommer til følelsesliv, og omvendt. Integrasjon av disse ulike aspektene er avgjørende! Vi trenger begge om vi skal oppnå en viss balanse.

Videre er mentalisering både en selvreflekterende og en interpersonlig prosess. Det vil si at det handler om å kunne se seg selv utenifra og andre innenifra. Noen er veldig gode på å tenke mye om andres indre tilstander, men ikke så gode på å tenke om seg selv, og omvendt. God mentalisering innebærer at vi mentaliserer om oss selv óg om andre.

"Hvordan påvirker mine antakelser om henne hvordan jeg oppfører meg nå?", "Kanskje jeg sa det der fordi jeg egentlig var litt såra?", "Kanskje jeg ser situasjonen sånn fordi jeg tror de misliker meg?", "Jeg snakker kanskje for mye fordi jeg er engasjert?", "Under sinnet er jeg nok ganske redd.."

"Kanskje han virket uinteressert fordi han var usikker på evnene sine?", "Kanskje hun ikke spør fordi hun er vant til å måtte ta ansvar og bestemme?", "Kanskje han kjefta på meg fordi han var lei seg etter det møtet?", "Kanskje hun tror hun må oppføre seg så røft for å bli hørt?"

Mentaliseringssvikt - kilden til dritt!

Evnen til å mentalisere kommer ofte til kort i hverdagen vår. Ting går fort, vi er slitne, vi misforstår andre, og vi forstår ikke oss selv heller for den saks skyld. Mentaliseringsevnen svikter særlig når vi blir følelsesmessig aktiverte, f. eks sinte eller redde. Den synker ofte parallellt med at stress- eller angstnivået vårt stiger.

"Alt ble svart!" "Det klikka for meg!" "Jeg så rødt!" "Jeg bare ER sånn..", "Jeg er ubrukelig.", "Det blir ALLTID sånn med meg!", "Jeg måtte bare komme meg vekk", "Jeg hadde ikke noe annet valg enn å ruse meg", "Du gidder ALDRI å gjøre sånn for meg.." "Jeg vet hva du tenker.." "Du bad om det!" "Når du gjør sånn, skjønner jeg hva du egentlig mener om den saken." "Du sa det kanskje ikke, men jeg så det på øya dine!"

Det er akkurat som en bryter slås av. Denne bryteren veksler mellom cortikale og sub-cortikale systemer i hjernen. Når den slås av blir alt plutselig litt mer svart-hvitt, enten-eller, hat-elsk. Vi mister overblikket og blir mer fokusert på detaljer og konkrete handlinger, vi blir mer insisterende og rigide; vi tolker og mener mye, og utforsker svært lite - vi blir liksom plutselig tankelesere! Vi har heller ikke rom for alternative forståelser og perspektiver. Det blir altfor enkelt for andre å såre eller krenke oss. Veien til krise er kort.

Folk bruker ulik tid på å veksle, og bruker ulik tid på å hente seg inn/koble seg på igjen etterpå. Hvor raskt vi skifter avhenger blant annet av vår tilknytningsstil, og om vi har opplevd mye traumer i livet. Dersom bryteren slås av brått og hyppig, kan livet bli ganske så slitsomt. Resultatet er gjerne mye misforståelser og konflikt, og opphopning av vonde følelser i relasjoner til andre og seg selv.

Hva skal man gjøre med saken?

Kjenn etter når du merker at du puster kjapt og pulsen øker, når du er så sliten at alt går i surr, eller når du merker at du overveldes av ubehagelige følelser. Si i fra til den andre at nå ble det litt mye, eller nå gikk det litt for fort. Be eventuelt om å få ta en liten pause på ti-tyve minutter, for å roe ned og reflektere litt. Snakk så om det som skjedde i mellom dere. Mentaliser sammen. Utfordre uberettigede oppfatninger, forsøk å korrigere misforståelser, ta ansvar for dine egne bidrag. Forsøk å være undrende, leken, og nysgjerrig - både ovenfor deg selv og den andre. Huskeregel: man utforsker mentale tilstander og man holder hele veien fokus på følelsene.

Misforståelser og konflikter med barn kan utgjøre gode læringsarenaer, men husk at du som voksen må tilpasse innholdet til barnets utviklingsnivå - det å snakke over hodet på den andre har motsatt effekt. Forsøk å møte barnet der barnet er. Du vil vise at ingenting er for farlig å snakke om - alle følelser og tanker kan utforskes i fellesskap, og det er fint å undre seg sammen; "Det var ikke meningen å være så brå, jeg tror kanskje jeg sa det fordi jeg trodde du ikke hørte på meg, og så ble jeg litt sint. Hvordan var det for deg?", "Var det sånn at du tenkte at det var greit, fordi jeg smilte?", "Selvom jeg ser alvorlig ut, så betyr ikke det at jeg er sint, jeg bare konsentrerer meg", "Du sier hun var sur på deg da hun sa hun ikke ville leke mer? Kan det hende at hun bare var sliten?" Huskeregel: no oversharing - du vil unngå at barnet forsøker å ta ansvar for ditt følelsesliv.

Mentaliseringstradisjonen - et teoretisk nett

Skeptikere sier at mentalisering er gammel vin på ny flaske. Da sier jeg som Finn Skårderud, at det er'kke så dumt å helle gamle viner over i nyere flasker - det kalles dekantering; man får fjerna både bånnslam og guffe, og piff'an opp litt! Mentaliseringsbegrepet har sine røtter i fransk psykoanalyse; man sa at å mentalisere var å omdanne sine drifter til symboler, f. eks språk og kunst. Mentaliseringstradisjonen kan kalles et teoretisk nett bestående av elementer fra utviklingspsykologi, tilknytningsteori, psykoanalyse, evolusjonsteori, nevrobiologi, gruppedynamikk og psykopatologi. Et kjernepunkt i mentaliseringstradisjonen er å integrere ny nevropsykologisk kunnskap med oppdatert tilknytningsteori. Man anser tilknytningsforholdet hos mennesker som den viktigste arena for utvikling av selvet og evnen til å tenke om indre mentale tilstander. I mentaliseringsbasert terapi bruker man derfor relasjonen mellom klient og terapeut til å videreutvikle denne evnen.

Grunnleggende antakelser om endring

I mentaliseringsbasert terapi er målet å hjelpe klienten til bedre mentaliseringsevne. Terapeuten bruker altså en rekke intervensjoner som er ment å styrke mentaliseringen. Mange hevder at god mentalisering er fellesfaktoren i samtaler som er nyttige og hjelpsomme. Man tenker at endring fremmes av at klienten får et annet syn på seg selv, på andre, og på relasjoner. Endring fremmes også av at mentalisering styrker evnen til følelsesregulering. God følelsesregulering reduserer symptomer, som igjen reduserer dysfunksjonell atferd. Alt dette styrker opplevelsen av å være sjef i eget liv, og å kunne ta valg som er gode for en selv og for andre.