De fleste av oss opplever potensielt traumatiserende hendelser i løpet av livet, og noen utvikler alvorlige psykiske symptomer som konsekvens. Mange sier at traumerelaterte plager er normale reaksjoner på unormale hendelser. Ordet traume betyr sår/skade. Sånn sett kan man se for seg et traume som et åpent mentalt sår som ikke vil gro og fortsetter å blø.

Det finnes et drøss med diagnoser tilknyttet traumeopplevelser, blant annet post-traumatisk stresslidelse (PTSD), tilknytningsforstyrrelser, dissosiative lidelser, angst- og affektive lidelser.

Hva er et traume?

Et traume er en forferdelig hendelse som fremkaller frykt, sterkt ubehag og opplevd hjelpeløshet. Det er enkeltmenneskets reaksjon på hendelsen som avgjør om vi kaller det et traume eller ikke. To personer kan ha vidt forskjellig reaksjon på samme hendelse, altså er det subjektivt. Det finnes ingen objektiv målestokk, og ingen utenforstående kan si: duh, det der er ikke alvorlig nok.

Man snakker likevel gjerne om 3 typer traumer:

Upersonlige traumer: ulykker, naturkatastrofer, sykdom, dødsfall o.l.
Traumer forårsaket av andre: ran, overgrep eller voldtekt, mishandling, krig o.l.
Tilknytningstraumer (både traumatiske hendelser og fravær av god nok omsorg i familien)

Graden av interpersonlig innflytelse er avgjørende: risiko for traumatisering øker dersom smerten forårsakes av et annet menneske (og da særlig hvis det er en person man har en nær relasjon til, f. eks en forelder eller en partner), og når det er snakk om repeterte hendelser over lang tid.

Omsorgssvikt i oppveksten leder f. eks ofte til det mange kaller kompleks PTSD; en skjevutvikling som preger personen allerede fra barndommen og kan gi vansker med regulering av følelser, relasjoner, óg kognitive funksjoner (impulskontroll, oppmerksomhet, integrerende evner, persepsjon, hukommelse) senere i livet. Når hjernen hele tiden er beredt på fare, får den ikke mulighet til å utvikle seg normalt. Denne typen tilstand kan forveksles med andre diagnoser, fordi symptomene er mange og varierte. Den forveksles f. eks ofte med ADHD, fordi symptombildene er veldig like.

Hva er traumatisering?

Når et traume gjør så vondt at opplevelsen ikke kan integreres i vår indre fortelling om oss selv og vår forståelse av verden, ødelegges den sammenhengende selvforståelsen. Autobiografien vår får gjennomgå, den får hakk og stygge skår, og det kan prege oss på mange måter. Vi klarer ikke forholde oss til det som har hendt; kravene som stilles overgår vår evne til tilpasning.

Traumatisering innebærer som regel to deler:

Gjenopplevelse av traumet - massevis av følelser
Unnvikelse og avstumpning - lite følelser

Gjenopplevelsen innebærer å bli overveldet av minner, ofte kalt flashbacks. Det er på et vis kroppen som husker, mens fornuft og reflekterende evne kobles ut. Minnene er så sterke at de kjennes ekte - man opplever på et vis traumet på nytt (lukter, smaker, hører, føler eller ser ting som ikke er der). Unnvikelsen innebærer å forsøke å unngå alt som minner om traumet, eller å unngå følelsesmessig aktivering i seg selv, da sterke følelser ofte er tett assosiert med den vonde opplevelsen.

Man veksler altså mellom to tilstander hvor man i den ene er følelsesmessig underaktivert og i den andre overaktivert. Dette forsterker og viderefører opplevelsen av hjelpeløshet. Å være traumatisert kan sånn sett kalles å være fanget i «fortidens tyranni». Traumet stjeler nåtiden fra en, ved at man går rundt i beredskapsmodus, med permanent forhøyet stressaktivitet, og det blir vanskelig å lære av ny erfaring og bevege seg fremover. Tiden oppleves ofte som sirkulær og rytmisk, fremfor lineær; og verden kan fremstå som et utrygt, uforutsigbart og farlig sted å være.

I tillegg sliter mange med mistillit, selvforakt, skam, og manglende evne til selvomsorg. Det er vanlig å kjenne seg anspent og nervøs, og å slite med søvn og konsentrasjon. Noen blir sinte og irritable, og noen får fysiske plager som f. eks magesmerter, kvalme eller hodepine. Flere kan kjenne på nummenhet, føle seg nedstemte, virkelighetsfjerne eller fremmedgjorte, og noen sliter også med hukommelsen. Rett etter en traumatisk opplevelse vil de fleste oppleve noen av disse problemene, men dersom man har blitt alvorlig traumatisert forverres symptomene over tid, i så stor grad at man ikke fungerer i hverdagen.

Snakk om det!

Om man strever med plager etter et traume og kjenner seg alene, er det viktig å be om hjelp. Man trenger andre mennesker, nye perspektiver og omsorg om man skal finne veien ut av mørke spiraler. Man trenger noen som tåler å høre om det som har hendt, og som tar den opplevelsen man forteller om på alvor. Start med å snakke med familie og venner; dem du bryr deg om, dem som har vært nære. Snakk om hvordan du har det og hva du trenger. For mange er det mer enn nok. Det er utrolig hva litt åpenhet kan lindre.

Dersom hendelsen fant sted for over tre måneder siden, og du fortsatt er svært plaget bør du nok oppsøke profesjonell hjelp; det finnes ulike typer terapi som har god effekt. Bare det å få ordnet opp i egen tidslinje, sortert tanker og følelser, og få informasjon om hvorfor symptomene oppstår, hvordan man skal tolke signaler fra kroppen, at mange strever med det samme, at det finnes teknikker man kan teste ut, og at veldig mange blir friske igjen, kan gjøre underverker.