Psykolog eller psykiater - hva er forskjellen?
Det er svært mange som har stilt akkurat dette spørsmålet - så jeg skal prøve å komme med en noenlunde nøktern redegjørelse - men husk: virkeligheten konstrueres hos den enkelte, og i denne sammenheng er det en psykolog som ser! Grunnen til at jeg fremhever dette er at det er litt vanskelig å ikke tråkke noen på tærne. Flere steder pågår profesjonskrig - jeg har hørt både psykiatere og psykologer si at den andre faggruppen har et snevert og begrenset fokus, mens ens likemenn har et mer helhetlig perspektiv på tingene. Typisk inngruppe-utgruppe mentalitet. Til syvende og sist bare tøys, man kan jo aldri skjære alle over én kam - og er det noen som bør vite det, så er det ironisk nok folk som har studert psyken.
Jeg tenker man kan si at psykologi er læren om sjelen, mens psykiatri er læren om sjelens lidelser. Vi kan starte med wikipedias definisjoner av begrepene, da de fremhever noen av forskjellene: Psykiatri er en spesialitet innen medisin som omhandler hvordan man skal forstå, utrede, behandle og forebygge psykiske lidelser. Psykologi er det vitenskapelige studiet av atferd og mentale prosesser (bevisste og ubevisste), inklusive psykopatologi (psykiatri).
Kort fortalt er en psykiater en lege som har jobbet mye i psykisk helsevern
Psykiateres kunnskap om psykologi tilegnes først og fremst gjennom praksis i psykisk helsevern, og fokuset ligger på psykopatologi; utredning, diagnostisering og behandling av psykiske lidelser. Behandlingen kan bestå i psykoterapi, men er også ofte medikamentell.
Utdannelse: En psykiater har gått medisinstudiet, og har etter det arbeidet 5 år som lege innen psykiatrien. I løpet av de 5 årene skal man jobbe både på døgnavdeling (hvor folk blir innlagt med psykiatriske problemer) og på poliklinikk (hvor folk kan komme inn en time i uka for psykoterapi). Legen skal også ta 6 uker obligatoriske kurs og gå i veiledning hver uke i de 5 årene.
Legeforeningens info om spesialisering i psykiatri HER.
Kort fortalt er en psykolog en som har tatt profesjonsstudiet i psykologi
Psykologer lærer om psykologi under hele utdannelsen. Det innebærer mye normalpsykologi, for eksempel sosialpsykologi, personlighetspsykologi, nevropsykologi, helsepsykologi, kognitiv psykologi, kulturpsykologi, utviklingspsykologi, arbeids- og organisasjonspsykologi, og mye fokus på vitenskapelig teori og forskningsmetode. I tillegg kommer fokus på utredning, diagnostisering og behandling av psykiske lidelser. Behandlingen består i psykoterapi.
Utdannelse: En psykolog har gått profesjonsstudiet i psykologi. Dette studiet innebærer 6 år med teori og praksis som skal sikre en bred kompetanse innen det psykologiske fagområdet.
En psykologspesialist har tatt profesjonsstudiet, og siden jobbet 5 år som psykolog innen relevant fagfelt (man kan velge ulike typer spesialiseringer, for eksempel barn og ungdom, voksen, familie, organisasjon og arbeid, eller samfunn). Spesialisten har også tatt flere obligatoriske kurs og gått i veiledning hver uke i de 5 årene.
Universitetet i Oslos info om profesjonsutdannelsen HER.
Mye likt, noe forskjellig
Oppsummert kan man si at både psykiatere og psykologer ofte jobber med forebygging, utredning, diagnostisering og behandling av mennesker med lette og alvorlige psykiske lidelser, og mennesker i krise. Forskjellen ift behandling av psykiske problemer er at psykiateren kan tilby medikamentell behandling. Psykologer har nok på sin side bredere kunnskap om ulike typer psykoterapi, da det utgjør en større del av deres grunnutdannelse. En annen forskjell er at mange psykologer ikke jobber med behandling av psykiske lidelser, men med psykologi på andre samfunnsområder.
En sjablongfremstilling av klinikeren
Den stereotypiske psykiateren er preget av sin grunnutdannelse og forståelsen tilknyttet den medisinske modell, hvorpå man er opptatt av å finne ut hva som er galt. Med utgangspunkt i denne tilnærmingen blir det viktigst å finne riktig diagnose, og å fjerne symptomene raskt, ofte ved hjelp av medisiner. Den stereotypiske psykologen er på sin side kritisk til medisinering av psykososiale problemer. Vedkommende er opptatt av å øke innsikt i underliggende faktorer (gjerne relasjonelle, sosiokulturelle, og utviklingspsykologiske), å fokusere på hva individet opplever som meningsfylt og hvilke ressurser de har, og å bruke relasjonen mellom klient og terapeut aktivt for å fremme endring.
Men, det er jo ikke sånn at stereotypier er sannhet. Menneskers bakgrunn og personlige interesser er avgjørende for hvordan de praktiserer, uavhengig av gruppetilhørighet, i dette tilfellet profesjon. Det er for eksempel mange psykiatere som ikke er opptatt av diagnoser, og mange psykologer som er det. Det er også mange psykologer som er opptatt av å fjerne symptomer kjapt, og mange psykiatere som vil ta tak i problemenes røtter. Noen psykologer anbefaler ofte medisinsk behandling, mens noen psykiatere unngår det jevnt over. Og så videre til i morgen og neste år.