I gamle dager var skam tett knyttet til religiøs tro, sosiale normer og samfunnets moralkodeks, men nå er de fleste så uavhengige, selvstendige og sekulære at de gjør som de vil og dyrker seg selv uten skrupler. I dag er skam først og fremst knyttet til selvopplevelsen vår. Vi blir aldri verdifulle nok, flinke nok, eller gode nok for våre egne standarder - de uoppnåelige idealene vi sammenligner oss med og streber etter. Folk skammer seg for å være menneskelige - for å være sårbare og ha svakheter. De skammer seg for å være triste, syke og for å ha dårlige dager. Mange skammer seg rett og slett for å føle og reagere på måter de syns avviker fra det som er rett, rimelig og fornuftig. Og det er faktisk svært mange følelser og reaksjoner som ikke passer inn i rasjonalitetens jernbur.

Hva er egentlig skam?

Mange sier at man føler skyld for noe man har gjort, mens man føler skam for den man er. Skam handler om at man føler man er feil og burde ha vært annerledes. Man kan få lyst til å forsvinne. Skam kjennes i kroppen, og mange beskriver det som en vertikal smerte inn mot ryggraden, en omfattende kulde, og varme i kinnene. Mange vil si at skam er en sosial følelse fordi den oppstår i møte med andre.

Noen hevder at en viss grad av skamfølelse er sunt, fordi den har en funksjon. Den sørger for at vi jobber for å tilpasse oss det sosiale fellesskapet, og at vi på den måten ivaretar det. Andre kaller skammen for «følelsen som lar oss vite at vi er begrenset», og mener den fører med seg både selvinnsikt og ydmykhet - noe vi alle har godt av. Når folk sier "han eier ikke skam", så mener de vanligvis at vedkommende tar lite hensyn til det sosiale fellesskapet på en eller annen måte - gjerne ved å være hensynsløs, hovmodig og full av seg selv.

Litt skam er kanskje greit, men de fleste er enige om at for mye skam er giftig. Dersom skam preger oss som mennesker og påvirker vår identitet, blir livet dypt smertefult. Følelsen av utilstrekkelighet og mindreverd gjennomsyrer tilværelsen, og ofte vet man ikke helt selv hvorfor man har det så vondt og strever så fælt i møte med andre mennesker. Skammen sprer seg som ringer i vann.

Avvisning og skam

Noe av det viktigste for oss mennesker er å kunne være oss selv, og bli sett og anerkjent av andre folk likevel. Når vi opplever dette styrker det vår selvfølelse, og vår opplevelse av egenverdi. Når vi ikke opplever det, kan vi føle skam. Skammen oppstår som sagt i møte med den andres blikk: IRL eller forestilt. Hva tenker de om meg? Skam innebærer gjerne en opplevelse av avvisning (for eksempel fordømmelse, ydmykelse, unåde, vanære, latterliggjøring, straff, eller å bli ignorert og oversett) - en opplevelse av å ikke bli anerkjent og godtatt for den vi er. Vi lever ikke opp til idealene, vi er ikke bra nok.

Dersom man skammer seg kontinuerlig, og angriper seg selv med selvkritikk og selvforakt, kan det komme av at man har opplevd for mye av ulike typer avvisning. Vi blir jo alle avvist i løpet av livet, og må lære oss til å håndtere det, men tidlig eller vedvarende avvisning er alvorlig og skadelig. For eksempel kan iboende skam forårsakes av at viktige omsorgspersoner ikke validerte følelsene og reaksjonene man hadde, at noen hele tiden fremhevet ens utilstrekkelighet, eller at man ble utsatt for avstraffelse. Den kan også forårsakes av utfrysning, mobbing og erting blant jevnaldrene, eller av traumeopplevelser som overgrep.

Skammens effekter

Skam skaper ofte et behov for å tildekke seg, gjemme seg, skjule seg; sørge for at ingen kan se den man egentlig er. Skam kan sånn sett få oss til å være falske, og lyve. Vi kan også få behov for å unnvike alle situasjoner og mennesker som kan fremprovosere følelsen. Skam kan sånn sett gjøre oss feige. Når man bærer på skam, og føler seg avvist og lite verdsatt, tolker man gjerne alt i verste mening. Skam kan sånn sett føre til at man blir krenkbar og fiendtlig i interpersonlige forhold. Det er vanskelig for andre å forholde seg til den som sliter med skam, og den som skammer seg fremprovoserer ofte akkurat den type reaksjoner de frykter fra andre. Oppsummert kan man si at skam skaper distanse, isolasjon, konflikt, misforståelser og ensomhet.

De fleste kan kjenne seg igjen i disse tingene til en viss grad - folk flest strever nemlig med å være seg selv i møte med andre, å være autentiske og ekte, nettopp fordi frykten for avvisning sitter så dypt i oss alle. Det er skummelt å være synlig, tydelig, transparent, lett å lese. Vi kan beskytte oss ved å presentere en maske. Det er jo enklere å tåle avvisning av en maske, enn av sitt egentlige jeg.

Det ligger gjerne usikkerhet og skam bak den type oppførsel du mener er smakløs og motbydelig. Etter min mening er dette noe alle bør huske på når de kjenner seg fristet til å dømme, slenge dritt og baksnakke. Noora i serien SKAM minner seg selv på dette med sitatet:

Everyone you meet is fighting a battle you know nothing about. Be kind. Always.

Hvordan dreper man skam?

Vi snakker ofte om at vi har skyldfølelse, i form av dårlig samvittighet. Det er ikke så skummelt, for det er knyttet til ting vi gjør. Vi kan enkelt korrigere atferden vår, og si unnskyld. Å snakke om skam er derimot skummelt. Den er knyttet til den sarte selvfølelsen; er jeg virkelig god nok for den andre? Vil de godta meg eller avvise meg? Alle de vonde spørsmålene ligger her. Det å erkjenne og fortelle om skammen sin er faktisk så utfordrende at mange går glipp av et helt liv med følelsesmessig nærhet for å slippe det. Det er utrolig mye skam involvert i psykisk lidelse, og det er som oftest skam, ikke frykt, som er årsaken til at folk ikke vil motta hjelp eller snakke med terapeuter når de strever. Skam lukker og stopper og propper og blokkerer og kommer i veien.

Det er ikke alltid så lett å forstå det, når ens egen skam er et hovedproblem. Skam skaper som sagt mange andre, mer synlige problemer. Sånn sett må man starte med å utforske følelsene sine, og identifisere skammen (om det er der skoen trykker). Man kan drepe skam ved å åpne seg for andre og fortelle om den, ved å være synlig og ærlig. Simpelt, men vanskelig. Det krever innmari mye av oss, for det er jo den andres blikk vi helst vil gjemme oss for! Man risikerer avvisning, men (ny klisjé) den som intet våger intet vinner. En dag blir man møtt med den anerkjennelse og aksept man så sårt trenger. Det er først når man slutter å gjemme seg, at man kan bli funnet.