I vår kultur er man veldig opptatt av å "følge drømmen". Man kan lese utallige tekster om selvrealisering, og folk som dyrker lidenskapen fremstilles som idealer, mens livsstilen fremstilles som idyll, som den ytterste form for lykke. Siden ungdommen per dags dato besvimer av stress når de nærmer seg siste året på videregående og skal starte livet som selvstendig og fri, vil jeg ta et lite oppgjør med denne idealiseringen. Det er nemlig helt ok at du ikke brenner intenst for noe, at du ikke vet hva du vil, at du ikke har tegnet opp livsprosjektet, eller planen for realisering av drømmen. Din lykke avhenger ikke av slikt, selv om kulturen tidvis kan få deg til å tro det. For ordens skyld: la oss her definere lykke som å ha det bra og være glad.

Follow your dreams?

Maslow presenterte sin behovspyramide på 40-tallet, og den har siden preget hele den vestlige verdens syn på meningen med livet. Maslow var opptatt av hva det er som motiverer mennesker, og han rangerte følgelig menneskers behov i en pyramide som hevder vi motiveres av 1. fysiologiske behov 2. trygghet og sikkerhet 3. kjærlighet og sosial tilknytning 4. anerkjennelse og positiv selvoppfatning og 5. selvrealisering.

Toppen av pyramiden har siden den tid mottatt mye oppmerksomhet. Selvrealisering defineres ofte som å virkeliggjøre ens potensiale ved å oppnå alt man kan, og bli den beste versjonen av seg selv.

Dette er imidlertid en overforenkling som har ført til at mange anser selvrealisering som et slags prestasjonsfokusert egoprosjekt. Som noe man driver med alene og for sin egen skyld. Maslows plassering av selvrealisering på toppen av en pyramide har muligens også bidratt til at mange ser det som det viktigste i livet og som den mest høyverdige formen for motivasjon. Det å følge drømmen trumfer liksom alt annet. Men det er nok en veldig uheldig misforståelse.

Det å selvrealisere er jo i stor grad en vestlig luksus. Vi har muligheten til å være selvsentrerte og fokusere på egen utvikling og vekst, fordi vi bor i Norge som premieres for å være verdens beste land å bo i. Likevel er det ikke oss som rapporterer om mest trivsel og glede i internasjonale undersøkelser. En rekke u-land kommer faktisk bedre ut av det når man spør folk om de har positive følelser tilknytta dagliglivet sitt. Det kan selvsagt være tusenvis av årsaker til det, men jeg tror det misforståtte selvrealiseringskonseptet vi opererer med forvolder en del skade.

De relasjonelle behovene

Maslow kalte behov 1, 2 og 3 for mangelbehov, og behov 4 og 5 for vekstbehov. Poenget hans var at vi ikke evner å fokusere fullt og helt på behov 4 og 5 før mangelbehovene er dekket. De grunnleggende behovene må altså være ivaretatt, og de relasjonelle behovene er grunnleggende. I vår kultur velger mange likevel å nedprioritere 3, til fordel for 4 & 5. Og når tilhørighet og kjærlighet havner i skyggen til individfokusert selvhevdelse og selvrealisering blir det ofte krøll inni oss.

Det er sant at vi mennesker trenger frihet til å utfolde oss, utvikle oss, oppnå våre mål og oppleve mestring; gjøre de tingene som motiverer og inspirerer oss, så det kribler deilig i magen når vi får det til. Men, størst av alt er fellesskapet og kjærligheten. Uoriginalt, men sant. Vi trenger flokken, så vi ikke blir stående alene i verden. Og mangler vi kjærlighet, kan det være det samme med den personlige veksten. Måloppnåelse smaker lite om vi ikke har noen å skåle med.

Folk som har det bra og trives, har det stort sett bra fordi de har gode relasjoner til andre mennesker. Videre har de det bra fordi de nyter de små tingene i hverdagen og er takknemlige, fordi de aksepterer ting som de er og lever her-og-nå, og fordi de dropper å sammenligne seg så mye med andre.

Har du ikke tydelige ambisjoner eller en dirrende drøm, kan du med god samvittighet fokusere på vennskap, kjæreste eller familie. På en god kos, et lunt smil, en ærlig meningsutveksling, eller en følelsesmessig nær samtale. Din sjel vil ikke forvitre av den grunn. Kanskje blir livet til og med rikere.

Tilbake til selvrealiseringsbegrepet på slutten: Maslow fremhevet faktisk at selvrealisering ikke bare skulle gagne individet, men også andre mennesker. Og han ble med tid svært opptatt av at de som virkelig selvrealiserer gjør det ved å overgi seg til noe som er større enn dem selv - altruisme, natur eller spiritualitet. Man kan altså med god grunn forstå selvrealisering som et relasjonelt eller kollektivt prosjekt som handler vel så mye om det som skjer i mellom oss, som det som skjer inni den enkelte.

Misforstått selvrealisering?