Det er vondt å være pårørende

Vi sitter bare her og passer på hverandre. Venner altså! Vi elsker hverandre og vil hverandre vel, heier på hverandre i medgang og støtter hverandre i motgang. Vi deler livets gleder, men også livets sorger.

Noen ganger er det dessverre innmari mye motgang og sorg rundt oss, og de fleste av oss opplever å være noens pårørende i løpet av livet. Når en av de vi elsker lider, kan det med tid bli utrolig smertefullt og skadelig å stå ved siden av. I visse tilfeller går det så langt at man må skjerme seg og fokusere på å få ivaretatt egen helse, men veldig ofte kan man bli bedre til å stå i det og støtte den andre ved å skrinlegge sitt eget behov for å fjerne smerten, løse problemet, eller fikse den andre.

Det er helt normalt å bli handlingsorientert når ting er vanskelig, og det går ofte automatikk i å forsøke å ordne opp med hopevis av velmente råd og tips, uavhengig av om den andre har etterspurt dem - problemet er at det veldig ofte funker dårlig, og noen ganger gjør vondt verre både for den andre, og for oss selv. Det som etterhvert stjeler energien er i verste fall vår egen følelse av hjelpeløshet, utilstrekkelighet, frustrasjon eller håpløshet.

Så, hvis man kan la være å forsøke å redde den andre, og heller bare være der, har man mye større sjanse for å kunne klare å være til hjelp over tid. Når livet er skrekkelig trenger de fleste av oss mest av alt at noen er der for oss: tilbringer tid, er nysgjerrige på hvordan vi egentlig har det, lytter helhjertet, tåler følelsene våre, anerkjenner oss for den vi er og husker på at ingen tilstander varer for evig. La oss øve oss på det, og på å sitte litt på våre løsningsorienterte og kriblende fingre. Da blir vi nemlig gode på å være tilstede for hverandre og trives med det, når livets bølgedaler er som bunnløse avgrunner!