Har du forpliktelsesfobi?

Oppi vårt evinnelige fokus på selvdyrkelse og frihet, syns jeg det virker som om ganske mange har utviklet en destruktiv avsmak for forpliktelse. En slags streben etter å slippe ansvar, slippe å ta hensyn, slippe å bry seg, og slippe krav? Kanskje ikke så rart når man lever i en stressende presskoker av en verden, og kjenner murrende uro hver dag - men likevel en uheldig tendens!

Jeg tror blant annet den beror på en misforståelse av konseptet frihet. Mange vil si at frihet er å kunne være seg selv, velge sitt eget liv, bevege seg fritt, tro på det man vil, og uttrykke seg som man ønsker, uten å måtte frykte for konsekvensene! Men vår kulturs vektlegging av personlig frihet har kanskje blitt så ensporet at mange har begynt å tro at det å være fri også innebærer å unngå forpliktelse, krav og ansvar? Og det å prøve å leve så ansvarsløst som mulig er virkelig ikke godt for den psykiske helsa. Bare det å delta helhjertet i en nær relasjon innebærer å ta ansvar. Og frihet er ikke å være avskåret fra nære relasjonelle bånd! Frihet skal være noe fint, ikke noe som fostrer ensomhet og kollektiv lidelse!

K. E. Løgstrup beskrev ansvar som at ”man tar vare på den andres liv” eller at ”man holder noe av den andres liv i sine hender”. Ansvar er på mange måter uatskillelig fra omsorg, som innebærer å oppleve interesse, engasjement og bekymring for andre, og som er kilden til menneskelig ømhet - og er det noe vi trenger mer av i disse tider, og som kroppene våre sitrer etter, så er det ømhet og nærhet! Omsorg handler btw også om å ville den andre vel, og å respektere vedkommendes ønsker om å ville noe annet enn en selv. Sånn sett bygger det opp under den enkeltes frihet, i mens man er sammen og forpliktet til hverandre! Så bry deg, forplikt deg, ta ansvar og føl omsorg! Det er virkelig ikke det som frarøver oss frihet her i Norge - og det er ikke noe vi bør frykte.