Fødsel: å overgi seg
Hjernen min er antakelig 100% innsmurt i hormoner som skal klargjøre meg for fødsel nå. Veldig plagsomt om man motsetter seg, vakkert om man klarer å overgi seg og flyte med.
Fødsel er for mange kvinner en av livets største opplevelser. Intenst, vondt og vidunderlig. For noen overraskende enkelt, for noen traumatiserende. For noen en spirituell vekkelse, for noen en tur til sykehuset med finfin avkastning. For de aller fleste totalt livsendrende.
I dag beskrives en økende fødselsangst i befolkningen, og jeg vil anta prestasjonspresset, perfeksjonismen og informasjonsoverfloden har noe med saken å gjøre. Om man går fødselen i møte med intens research online, sosial sammenligning og en forestilling om at ting må skje på en bestemt måte, er det stor sannsynlighet for at man blir voldsomt urolig. Det kan virke som om det finnes en konkret oppskrift - og det gjør det jo ikke.
Jeg tror imidlertid en god fødsel fordrer at kapteinen oppi hjernen slipper taket en stund, og lar urkraften i kroppen få lede an. Dersom kapteinen er en rigid tyrann med voldsomt kontrollbehov, hvilket er ganske alminnelig blant oss vestlige hode-ben mennesker, så krever det litt å få henne til å roe ned og innta rollen som kjærlig heiagjeng. De fleste av oss kan klare det, men det krever kanskje litt innsats, og for noen en god del profesjonell hjelp.
Jeg vil i den sammenheng slå et slag for å teste fødselsforberedende kurs som fokuserer på naturlig fødsel (uavhengig av om du skal føde med eller uten medisiner, eller vurderer keisersnitt), fordi denne typen kurs som regel innebærer mye fokus på mental trening, arbeid med pust og aktiv bruk av kroppen. Psykologiske prosesser som tanker og følelser påvirker kropslig aktivering, opplevd trygghet, mestringstro og atferd når riene herjer. Kjipt å ende opp i rollen som ufrivillig, engstelig og passiv pasient, når man alternativt kunne følt seg som en trygg gudinne av en fødekvinne? Det har i alle fall virkelig hjulpet meg!
