Dere skal inn i en fase med evigvarende arbeid og mor er allerede i gang. Det er forferdelig energikrevende å lage, føde og nære en baby, så husk at en stor del av jobben din i starten, er å tåle, akseptere og støtte dama di. Hva får henne til å føle seg elsket? Hva trenger hun fra deg? Kanskje ikke det du har lettest for å gi.

Det å gjenfødes som en ny utgave av seg selv i voksen alder er ikke lett! Altså, for noen er det relativt smertefritt; graviditeten i hovedsak magisk, fødselen fantastisk og den første tiden med det nye barnet fylt med eufori og kjærlighet. Men for andre er svangerskapet smertefullt og skremmende, fødselen forferdelig og de første årene fylt med overveldende vonde følelser, tankekjør og forvirring.

Sender masse varme tanker til alle de menneskene som jobber for at kvinner skal oppleve at deres grunnleggende behov for omsorg, nærhet, trygghet og kunnskap ivaretas gjennom svangerskap, fødsel og barseltid.

Politikerne vil at vi skal bære frem flere barn: så krev mer ressurser til kvinne- og mødrehelse. Så det blir fristende for oss å innfri. Så vi opplever at det å bære frem barn blir tatt på alvor. Så vi føler oss verdsatt for det arbeidet vi gjør. Å investere i et sammenhengende og sømløst tilbud til nye mødre og familier, er på toppen av det hele den ultimate form for forebygging. Tidlig intervensjon for alle barna!

At kvinner som åpner munnen om kvinnesak, og som mener sterkt offentlig, blir utsatt for angrep og diskriminering. Utfordringene tydeliggjør imidlertid bare hvor utrolig viktig det er at vi fortsetter å ta plass og protestere mot urett. Alt det skumle som skjer i verden for tiden tvinger stafettpinnen tilbake til hånda mi, og forhåpentligvis er vi mange som opplever at vi må ta ansvar. Et konservativt, direkte bakstreversk menneskesyn sprer seg i vesten. Og det er mye kvinnefiendtlige holdninger som promoteres!

Det tok en evighet for kvinner å få rettigheten til å bestemme over seg selv og sin egen kropp. Så det at kvinner i dagens moderne verden, IGJEN må kjempe hardt for retten til selvbestemt abort, og også fratas denne i flere nasjoner, er i mine øyne totalt absurd og dypt trist. Jeg syns utviklingen er noe vi alle bør merke oss og følge nøye med på. For hva er årsaken til dette økende behovet for å igjen skulle dominere og kontrollere kvinners liv?

Når et barn blir født, fødes også en mor. Hun trenger stort sett mye mer omsorg enn hun får. Fra alle de nære, og fra alle de fjerne. Hun trenger heiende medsøstre. Så lenge BRENNE mammapolitiet! Hva slags fenomen er det egentlig? Mammaer som dømmer hverandre og gjør hverandre til fiender, i et av livets mest sårbare og krevende kapitler? Hvorfor i all verden?

Jeg er en av dem som mener det er altfor lite fokus på småbarnsforeldres psykiske helse. Det finnes mange treningstilbud for nybakte momas, men det eneste jeg har prøvd som faktisk ivaretar mors psykiske helse i tillegg til den fysiske helsen, er barselyoga. Ordentlig gode barselyogatimer styrker mors evne til egenkjærlighet, følelsesregulering, mentalisering og oppmerksomt nærvær, samtidig som de gjenoppretter muskulaturen i passelig tempo.

La oss fortsette å kjempe for at kvinner skal få den samme friheten og de samme mulighetene som menn! Jeg håper datteren min får vokse opp i en verden hvor kvinner som jobber hardt, sier det de mener og tar plass blir tildelt både status og makt, uten å bli utsatt for personangrep, hets, og dødstrusler. I en verden hvor feminine og maskuline kvaliteter anses som like verdifulle, og naturlige, uavhengig av kjønn.

Om man vil motvirke psykiske lidelser i en befolkning er det mest effektive og rimelige alternativet tidlig intervensjon. Det er mye enklere å bidra til endring hos et lite barn, enn hos et godt voksent menneske som har brukt et helt liv på å innarbeide vanene sine. Og enda bedre er det, å hjelpe barnet før det er skadelidende, ved å hjelpe foreldrene som skal forme det. Mange studier dokumenterer tydelig sammenhengen mellom tidlige traumer forårsaket av foreldrenes konflikter og psyke, og psykisk helse senere i livet.

I dag beskrives en økende fødselsangst i befolkningen, og jeg vil anta prestasjonspresset, perfeksjonismen og informasjonsoverfloden har noe med saken å gjøre. Om man går fødselen i møte med intens research online, sosial sammenligning og en forestilling om at ting må skje på en bestemt måte, er det stor sannsynlighet for at man blir voldsomt urolig.

Opp igjennom historien har man ansett kvinners kropper som noe andre har mer makt over, eierskap til og rett til, enn dem selv. Og i store deler av verden, inklusive i Norge, er det fremdeles slik på mange områder. Kvinnekroppen blir objektivisert i alle livets faser: som samfunnets sexobjekt og som inkubator for nytt liv. Objektivisering reduserer empati og respekt.

Parallelt med at norske kvinner har blitt økonomisk og politisk likestilt, har skjønnhetstyranniet blitt sterkere og kvinneidealet snevrere. Vi mennesker er helt avhengige av tilhørighet og aksept, og vi forsøker derfor alltid å gjøre oss attraktive for andre så vi skal bli inkludert. Det er idealet i kulturen som forteller oss hva det er som skal til, og det siver gjerne inn på et ubevisst plan.

Per i dag får de fleste barn etter å ha levd nærmere 30 år, og på det tidspunktet har personligheten stort sett satt seg. De fleste kjenner seg selv og sine reaksjonsmønstre ganske godt. Selvet er på et vis forutsigbart. Og da kan det kjennes overveldende og vanskelig å plutselig bli overrumplet av reaksjoner man ikke kjenner igjen.

Noe av det jeg liker aller best med yoga er at det innebærer en helhetlig tilnærming til helse, og at det oppfordrer til en omsorgsfull livsstil, samtidig som det er fantastisk bra for den fysiske kroppen. Om man tar yoga på alvor kan det være til stor hjelp i livet generelt. De fleste er ganske opptatt av å ta vare på sitt ytre: dusje, stelle seg, lukte godt. Veldig mange er også opptatt av å ta vare på sin fysiske kropp: trene, sove, spise sunt. Det er dessverre færre som pleier sinnet sitt aktivt.

Mødrehelsa følges i dag opp i det offentlige helsevesen, som styres av den medisinske modell, selv om det ikke er sykdom, men noe annet, noe uten sidestykke; noe magisk! Fokus på rasjonalitet, sterilitet og effektivitet er ikke godt nok, og blir det for ensidig kan det være direkte skadelig. Jeg mener man bør jobbe for å sikre en mer helhetlig tilnærming, og at god oppfølging innebærer økt fokus på relasjoner, emosjoner, og faktisk også spiritualitet.