Vi bør prioritere foreldres helse
Vakkert og stygt. Man ser det i de glitrende øynene og de tårevåte grimasene. Godt og vondt. Man kjenner det i hjertet som vokser. Som plutselig rommer uante mengder kjærlighet og uante mengder lidelse. Og akkurat sånn skal det være.
Om man vil motvirke psykiske lidelser i en befolkning er det mest effektive og rimelige alternativet tidlig intervensjon. Det er mye enklere å bidra til endring hos et lite barn, enn hos et godt voksent menneske som har brukt et helt liv på å innarbeide vanene sine. Og enda bedre er det, å hjelpe barnet før det er skadelidende, ved å hjelpe foreldrene som skal forme det. Mange studier dokumenterer tydelig sammenhengen mellom tidlige traumer forårsaket av foreldrenes konflikter og psyke, og psykisk helse senere i livet. Og siden mødrene fremdeles tar hovedansvaret for småbarn, er mødres psykiske helse ekstra viktig å ivareta.
De fleste mødre strever med noe, og særlig mange strever med søvnmangel. Mammatåka er ikke noe å kimse av, og jeg vil derfor bidra til økt bevissthet: søvndeprivasjon brukes nemlig som torturmetode i krig! Man tømmes for energi og brytes ned, ved at eksekutive funksjoner som planlegging, organisering, vurdering, impulskontroll og overblikk, samt hukommelse og oppmerksomhet svekkes. Man er fanget av instinkter og kaver rundt i sine følelsers vold. Mødre er i tillegg ofte preget av hormonell ubalanse og raske svingninger. Det er så soleklart at vi ikke er skapt for å skulle klare det der alene. Man trenger hjelp! Samarbeid. Nærhet.
Jeg forsøker å snakke åpent om det som er krevende ved småbarnslivet når folk spør. Jeg er helt sikker på at det er like viktig å snakke om det som er utmattende og skambelagt, som det er å snakke om det magiske og fantastiske. Man bør selvsagt rette fokus mot det man har å være takknemlig for, lete frem løsninger og løfte frem storheten, og følgelig stoltheten tilknyttet det man driver med, men man må også akseptere og kommunisere smerten. Ingen er tjent med at vi presenterer glansbilder av oss selv i en fase hvor sosial sammenligning kan drive selv de mest ressurssterke i blant oss til vanvidd.
