Kroppspositivisme: bare positivt?

God solfylt helg! Vær snille med dere selv!

Varmere vær kan være en trigger for dem som har et komplisert forhold til kropp, og for alle andre! Klærne skal jo av, og vi lever i et samfunn så fullt av muligheter og uoppnåelige idealer, at man raskt føler skyld om man ikke klarer å være den «perfekte» utgaven av seg selv.

#kroppspositivisme har heldigvis bidratt til at vi får se mer normalitet og variasjon i sosiale medier! Jeg har inntrykk av at flere nå jobber for å akseptere seg selv som de er, og bære kroppen sin med rak rygg, heller enn å idealisere det kommersielle idealet og lide for å se annerledes ut!

Jeg tror imidlertid vi bør huske at #kroppspositivisme er en stor utfordring for mange, og at det kan ta år å oppnå det kjærlige forholdet til kroppen som man ønsker seg. Så man må unngå å indusere skam hos dem som ikke får det til! Og unngå å straffe seg selv om man ikke er fornøyd og stolt! Det er greit. Det er viktigere å forsøke å bry seg om noe ANNET enn kropp, eller å være takknemlig ovenfor kroppen for at den holder oss i live hver dag. Om den er frisk, funksjonell, bevegelig og sterk kan man jo prise seg heldig. Mange kaller sistnevnte fokus #kroppsnøytralitet og mener det er sunnere enn en oppfordring til å digge kroppen sin.

Jeg er både fornøyd og misfornøyd. Naturlig nok! Men jeg er glad for at jeg sjeldnere tenker på hvordan kroppen ser ut, og oftere kjenner på takknemlighet for alt den gjør for meg! Det er deilig og det unner jeg alle. Vi må huske på at det «perfekte» - uansett hva idealet er, ofte skaper avstand i relasjonene våre, og at det er det genuine, sårbare og uperfekte som tiltrekker når det kommer til å knytte bånd! Vær deg selv. Med styrker og svakheter. Inni og utenpå. Du er god nok for deg selv og andre som du er!