Ansvar og omsorg

Frihet rangeres høyt på lista over ting vi i vesten verdsetter, mens ansvar er noe mange skygger unna, eller vil ha lønn for å ta. Ordet har muligens flere negative konnotasjoner for oss? I ordet ansvar ligger det en idé om å svare på et krav eller fordring som omverdenen stiller til oss, og i hverdagen snakker man gjerne om å ha ansvar for noe eller noen. Uansett hvor individualistiske vi blir, blir vi ikke ansvarsfri - men er det egentlig noe å trakte etter? Bare det å delta helhjertet i en relasjon innebærer jo å ta ansvar. K. E. Løgstrup beskrev ansvar som at ”man tar vare på den andres liv” eller at ”man holder noe av den andres liv i sine hender”, mens Gabriel Marcel beskrev det som ”å være tilgjengelig for den andre”.

“Man tar vare på den andres liv, for man holder noe av den andres liv i sine hender”

Ansvar er på mange måter uatskillelig fra omsorg, som innebærer å oppleve interesse, engasjement og bekymring for andre, og som er kilden til menneskelig ømhet. Omsorg handler om å ville den andre vel, og å respektere vedkommendes ønsker om å ville noe annet enn en selv. Motsetningen ville være å kjenne på likegyldighet eller apati, eller å presse den andre til å inngå i en relasjon på den måten man selv mener er riktig - det være seg om man mener det krever at man snakker om følelser eller gjør bestemte ting sammen. Å nære omsorg og ta ansvar er en tosidig handling: man gjør noe for den andre og man lar den andre få utfolde seg.

Fravær av omsorg er et fremtredende trekk ved vår epoke i følge en del teoretikere. Sammenlignet med tidligere æraer skal vi nå i mye større grad dyrke oss selv og følge våre drømmer, uavhengig av dem vi har rundt oss. Det kan også virke som om mennesker har blitt mer utbyttbare for hverandre. Kortvarige relasjoner og flyktige interaksjoner er normalisert, og for meg kan flere av dem minne litt om økonomiske transaksjoner. De fordrer verken ansvar eller omsorg. De binder ikke, de krever ikke. Frihet er morro, men ensomhet er vondt. Og folk i vår verden føler seg ensomme sammen med andre som aldri før. Flere beskriver det som en av vår tids største epidemier. Kanskje en konsekvens av den altoppslukende individualismen, kapitalismen og konsumentkulturen vår?

“Fravær av ansvar og omsorg, innebærer stort sett fravær av de helt nære, intime og trygge relasjonene som er så nødvendige for oss mennesker”

Å ha omsorg og ta ansvar kan være tyngende og belastende, og det innebærer at man ikke kan gjøre akkurat som man selv vil til alle tider. F. eks bør man ta hensyn til sine venners lyster og inngå kompromisser med en kjæreste, om man vil beholde dem. Dette er imidlertid grunnleggende trekk ved menneskelivet; vi fødes til omsorg og ingen kan leve uten. Jo før man erkjenner det, jo bedre.

Noen sier at jo mindre du bryr deg, jo gladere blir du. Men, det kommer nok an på hva det er du lar være å bry deg om. Fravær av ansvar og omsorg, innebærer stort sett fravær av de helt nære, intime og trygge relasjonene som er så nødvendige for oss mennesker. Tilknytning og tilhørighet er et grunnleggende behov for vår art, og kan vanskelig oppnås om man ikke vil ta vare på noen selv.