I dagens samfunn vil mange beskrive seg som avhengige, selv om det ikke er snakk om sykdom. Avhengige av shopping, mat, trening, sosiale medier, porno, spill, rusmidler eller adrenalinboostende sport. Det ligger i vår natur å søke positive følelser og velbehag, og mennesker har funnet stoffer å ruse seg på siden tidenes morgen. Men noen ganger blir det altså for mye av det gode. Så hva er patologisk avhengighet? Når er det snakk om noe som bør diagnostiseres og behandles? Mange vil si gradene av avhengighet ligger på et kontinuum - det er ikke snakk om enkle kategorier. Så hvor går grensa?

Diagnosen avhengighet

I Norge bruker vi kriteriene i diagnosemanualen ICD-10 når vi skal utrede om det er snakk om patologisk avhengighet. Kriteriene lyder som følgende:

1. Fysiologisk avhengighet

Toleranseøkning (inntar mer for å få samme effekt)
Avvenningsplager (fysiske/psykiske plager i etterkant av inntak)

2. Psykologisk avhengighet

Sterk trang (lyst/sug/tvang)
Vansker med å kontrollere start/stopp/mengde

3. Skadevirkninger

Bruk til tross for fysiske/psykiske skader, og negative sosiale konsekvenser
Bruksmønsteret endrer seg og blir mer rigid - mindre variasjon i bruken, mer «upassende» bruk mtp sosiale normer og forventninger

4. Andre aktiviteter, gleder, og interesser bortprioriteres

Mye tid brukt til å skaffe/ innta/komme seg igjen etterpå

Minst 3 av kriteriene må ha vært tilstede i løpet av det siste året.

Dersom man uten noen spesiell forutsetning går igjennom kriteriene ovenfor kan det virke som om de fleste norske ungdommer og studenter tilfredstiller til diagnosen alkoholavhengighet, da 3 kriterier strengt tatt kan bestå av: lyst (jeg har lyst til å ta meg en øl ganske ofte), tap av kontroll (for 3 måneder siden mistet jeg kontrollen på fest og drakk mer enn jeg hadde tenkt til) og abstinenser (jeg blir ofte skikkelig fyllesyk etter en fest). Men nå er det heldigvis sånn at kriteriene skal vurderes av kvalifisert helsepersonell som bruker sin utdannelse og sitt kliniske skjønn, og som helst har gjennomført en grundig utredning.

De fleste psykologer vil i en utredning særlig vektlegge graden av toleranseutvikling, tap av kontroll over bruken, at skadevirkninger på relasjoner, psyken og fysikken ignoreres, og at mindre og mindre tid brukes på annen aktivitet som tidligere ga personen glede.

Hvordan skal man forstå avhengighet?

Tidligere så man rusavhengighet som en moralsk brist - mangel på viljestyrke og karakter. I dag er de fleste fagfolk enige om at avhengighet er en sykdom, som man faktisk kan se i hjernen når den først har oppstått. Avhengighet henger også tett sammen med andre psykiske lidelser - så der har man høna-eller-egget debatten, hva kom først, psykiske problemer eller rus? En studie fra 2003 viste at 91 % av pasientene med rusproblemer hadde en lang historie med psykisk lidelse, og statistikk antyder at opp mot 80% har samtidig personlighetsproblematikk (noe som stort sett innebærer alvorlige problemer med følelsesregulering og tilknytning til andre mennesker). Svært mange klienter med avhengighet har også opplevd mye traumatisk i livene sine. Dette understøtter selvmedisineringshypotesen (at man forsøker å medisinere vekk noe som allerede er vanskelig). Supersensitivhypotesen hevder at noen mennesker er biologisk disponert for å bli avhengige, og at relativt normal rusbruk derfor kan eskalere til avhengighet fordi man er spesielt sårbar. Noen vil si "Jeg hadde det helt greit, plutselig ble det bare vanskelig å kontrollere bruken". Det finnes ikke like mye evidens for at dette er normen, men det er helt klart tilfellet for noen det også. Det som er helt sikkert er at rusbruk kan forsterke, opprettholde óg fremkalle psykiske lidelser og symptomer, og at gener, biologi og miljø sammen er årsak til at noen utvikler avhengighet og andre ikke gjør det.

Avhengighet i hjernen

Nevropsykologisk forskning har vist endringer i hjernen til dem som har utviklet en rusavhengighet - både i aktivitet og struktur. Rusavhengighet skaper dysfunksjon når det kommer til mange hjernedeler og tilknyttede prosesser: f. eks emosjonsregulering, tilknytning, hukommelse, læring, motivasjon, kontroll og inhibisjon, å gjøre gode bedømmelser, og å ta bevisste valg. Ikke minst kuppes belønningssystemet vårt (det mesolimbiske systemet i hjernen). Dette er kanskje viktigst: for dette er hjerneområder som vanligvis kobler positiv og adaptiv atferd (spising, seksualitet, sosial omgang, å gi omsorg) og utløsning av dopamin - følelse av glede/belønning.

Rusmidler utløser store mengder dopamin. Gjentatt tilførsel av et rusmiddel fører til at hjernen trigges til å frigjøre unormalt høye konsentrasjoner dopamin ved inntak, og unormalt lave konsentrasjoner resten av tiden. Å slutte blir altså vanskelig - den lave dopaminproduksjonen kan føre til at man havner i en slags varig depresjon (anhedoni), at livet virker meningsløst, kjedelig og håpløst, og at man ikke klarer å fremkalle motivasjon og ta initiativ til å gjøre ting som vil kunne fremme positive følelser.

Det som finnes av nevropsykologisk forskning på andre typer avhengigheter (spill, sex, porno) antyder at det er de samme prosessene og endringene som er involvert.

Pårørende har ofte en normativ forståelse av avhengighet, "det handler om manglende vilje og de burde bare se å ta seg sammen!". Mye av forskningen tyder imidlertid på at svært primitive deler av hjernen er involvert i avhengigheten, at beslutningsprosessen om inntak mange ganger er ubevisst, at ”suget” kaprer systemet, og at det ikke er så enkelt å «bare ta seg sammen» som andre skulle tro.

Er det kronisk?

Innledningsvis skal det sies at det finnes mange mennesker som har vært avhengige på et tidspunkt i livet, men som senere har klart å redusere og fungere med kontrollert bruk. Forskere har imidlertid per dags dato en forståelse som innebærer at endringene i hjernen er relativt varige og at den til en viss grad er endret for alltid, hos dem som har utviklet alvorlig avhengighet. Rusmidlenes påvirkning fører til langvarige nevroplastiske forandringer og cellulære nevroadaptasjoner i ulike hjernedeler (dysregulering av dopamin, glutamat, serotoninsystemet, det endocannabinoide system o.l.). Denne sårbarheten gjør kontrollert inntak vanskelig for de fleste. Hjernen har god anatomisk hukommelse, så når den etter lang tid får en dose, vil ofte de tilknyttede avhengighetsprosessene raskt kicke inn igjen. En symptomfri tilværelse er likevel innenfor rekkevidde, og gode behandlingstilbud eksisterer. Sånn sett vil man ikke alltid være «syk», til tross for at det eksiterer en «sårbarhet» i hjernen.

Behandling = hardt arbeid

De fleste som oppsøker rusbehandlig har dessverre ventet altfor lenge - så lenge at rusen har blitt livets viktigste meningsinnhold, og at alt annet har raknet og gått i stykker. Livskvaliteten og funksjonsevnen er ofte kraftig redusert, personligheten endret. Det finnes mange ulike tilbud til dem som søker hjelp; motivasjonssamtaler, avrusning, psykoterapi, institusjonsopphold, gruppebehandling, individuelle planer, nettverksarbeid, familiearbeid, og ettervern - men avhengighetsbehandling er rett og slett jævlig hardt arbeid for den avhengige og alle rundt. Det endringsarbeidet som må gjøres for å hanskes med en alvorlig avhengighet er ikke lite, og de fleste som har vært i rusbehandling vil nok være enige i at man må jobbe på alle områder på én gang: mestring, selvtillit, autonomi, selvhevdelse, motivasjon, relasjoner og tillit, følelser, struktur og rammer, og problemløsning. Mange må også gå mange runder, og ha flere tilbakefall på veien mot et annet og bedre liv. Det være seg om målet er total rusfrihet, eller økt livskvalitet.

Følelsesmessige og relasjonelle vansker

Det som står frem som noe av det viktigste for meg etter noen år med behandling av avhengighet, er arbeid med følelsesregulering og relasjoner til andre. Rusmidler regulerer og endrer følelseslivet (forsterker gode følelser, fjerner eller demper vonde følelser). Når man slutter, må man plutselig regulere dem selv igjen. Mange blir overveldet av mengden følelser, og da særlig negative følelser - og trenger mye hjelp når det kommer til å lære seg å leve med dem. Rusmidler har også en tendens til å ødelegge og erstatte relasjoner. Mange opplever å ikke trenge andre når de har rusen, og å føle seg veldig alene når rusen plutselig er borte. Flere beskriver det som kjærlighetssorg, eller som å miste en bestevenn som alltid var der og stilte opp. Rusen har støttet, roet, trøstet, heiet og hatt en mengde funksjoner våre nærmeste gjerne har for oss. Arbeidet med å gjenoppbygge forholdet til andre krever gjerne store doser tålmodighet og mot hos alle parter, for tillit skal gjenoppbygges, og det tar tid.

Kjenner du deg igjen?

Dersom du opplever at du er i ferd med å utvikle, eller alt har utviklet, en avhengighet til rus eller en annen aktivitet, anbefaler jeg å ta kontakt med fastlegen og be om henvisning til avhengighetsbehandling. Dersom du er pårørende til noen som sliter med avhengighet finnes det også tilbud; det samme gjelder altså for deg - hør med fastlegen din. Det er svært belastende å være pårørende, og mange utvikler store problemer selv. Man trenger ikke være "helt ute" for å dra nytte av et par oppklarende samtaler; litt informasjon, litt sortering, og kanskje en utenforstående samarbeidspartner. Heller for tidlig, enn for seint!

Psykologpia

Hvordan forstå avhengighet?