Psykisk lidelse - hva er det?

Mediene fokuserer mye på psykisk helse og psykiske lidelser for tiden. I dette innlegget vil jeg se litt nærmere på hva psykiske lidelser egentlig er, og hva vi skal med utredninger og diagnoser. Hjelper de folk eller plasserer de dem i båser det er vanskelig å bevege seg ut av i ettertid?

Psykiske lidelser er svært utbredt

Omkring 30% av befolkningen vil hvert år tilfredsstille kriteriene for en psykisk lidelse, og omtrent 50% vil det i løpet av livet. I følge folkehelseinstituttet har 7-8% (ca 70.000) unge mellom 3 og 18 år en psykisk lidelse som krever behandling. Psykiske plager er faktisk den viktigste enkeltårsak til frafall i videregående, og sykemelding og funksjonssvikt i arbeidslivet. Det alene er vel god nok grunn til å ta psykiske plager på ramme alvor. De vanligste lidelsene er: depresjon, angst og fobier, psykosomatiske lidelser (stressrelaterte, kroppslige plager), og alkoholmisbruk.

Hva er psykiske lidelser?

Psykiske lidelser er en fellesbetegnelse for lidelser som er kjennetegnet ved subjektivt plagsomme psykiske symptomer, med eller uten funksjonssvikt i dagligliv eller arbeid. Endret atferd (som kan observeres av andre mennesker) vil som regel forekomme, men det er individets egen opplevelse av symptomer som er det viktigste.

Hvordan kan man skille dette fra alminnelig menneskelig lidelse? Vel, det er jo rimelig vanskelig. Grensene er ikke markante, det er ikke snakk om tydelige kategorier slik det gjerne er med fysiske helseplager. Kjærlighetssorg kan f. eks medføre både indre lidelse, endret atferd, og problemer med å gjennomføre hverdagslige oppgaver, men det er ingen diagnose av den grunn. Det er nemlig naturlig at det gjør vondt å miste noen man er glad i, og det er naturlig å sørge over tap.

Disse utydelighetene er vi ikke særlig glad i; vi foretrekker å kunne kategorisere, og vi liker enkle forklaringer. Her må jeg altså skuffe - for det er ikke svart-hvitt, men nyansert, og det finnes ingen helt enkle forklaringer når det kommer til menneskets sinn og sjel.

Noe av det som er fremtredende ved diagnostiserbar psykisk lidelse er imidlertid at det ofte ledsages av markant redusert funksjon ift opprinnelig funksjonsnivå (på skolen, i arbeidsliv, dagligliv og i relasjoner til andre mennesker) grunnet smertefulle symptomer som oppleves helt uhåndterlige.

Eksempler på psykiske lidelser

• —Angstlidelser (generell angst, sosial angst, panikkangst, fobier)
• —PTSD (traumerelaterte lidelser)
• —Tvangslidelser (tvangstanker og tvangshandlinger)
• —ADHD (forstyrrelser av aktivitet og oppmerksomhet)
• —Depressive lidelser (dystymi, melankoli, kronisk/sesongavhengig, tilbakevendene)
• —Bipolare affektive lidelser (ekstrem oppstemthet + depresjon i perioder)
• —Psykosomatiske lidelser (somatoforme, hypokondri, dissossiative lidelser)
• —Schizofreni og psykoser (realitetsbrist, hallusinasjoner, vrangforestillinger, tankeforstyrrelser)
• —Spiseforstyrrelser (anoreksi, bulimi, overspising, ekstremt fokus på trening og mat)
• —Personlighetsforstyrrelser (vedvarende problemer med relasjoner, følelser, tanker og atferd)
• —Seksuelle lidelser og kjønnsidentitetsforstyrrelser (ulike typer seksuell dysfunksjon)
• —Utviklingsforstyrrelser (autisme, asberger o.l.)
• —Avhengighetslidelser (rus, alkohol eller atferd som spilling, porno, spising eller annet)

Psykologisk utredning

En psykologisk utredning er en prosess hvor man forsøker å kartlegge problemene - men også ressursene! Personen med plager og psykologen/psykiateren undersøker opplevelsen av lidelse, funksjonsfall, en uhåndterlig tilværelse og manglende kontroll sammen. Man kan selv be om å få være delaktig i hele prosessen, om man ikke allerede har blitt invitert til det.

En utredning kan innebære samtaler, observasjon, ustrukturerte- og strukturerte intervjuer, og standardiserte tester. Utredning gjennomføres først og fremst for å sikre individuelt tilpasset behandling. Man bør gjerne forstå problemene og hvor de kommer fra, om man skal kunne jobbe målrettet med endring og bedring. Utredningen kan brukes til flere ting: f. eks å utelukke, avkrefte, eller sette diagnoser. Det er viktig å forstå at diagnoser er ferskvare, og at den dagen man ikke lenger har symptomene skal diagnosen bort - du ER ikke en diagnose.

Man vil alltids vurdere symptomene opp mot en tenkt normal, så normer og forventninger i samfunnet vil prege vurderingene noe, til tross for at helsepersonell har en lang utdanning som skal styrke deres evne til å være objektive, en diagnosemanual og bestemte kriterier å forholde seg til.

Hvorfor skal man kategorisere folk med diagnoser?

Det er ikke alltid nødvendig å gjøre noen formell utredning eller å stille en diagnose for å få til god terapi og endring. Diagnoser er tross alt bare det - kategorier. Men, i mange tilfeller er riktig diagnose avgjørende for god behandling og tilfriskning. Forskningen sier f. eks en del om hvilken behandling som fungerer godt for individer med bestemte diagnoser og symptomer. Diagnoser kan videre bidra til å gjøre behandling mer effektiv for hver enkelt pasient, ved at kommunikasjon mellom helsepersonell forenkles.

Diagnoser kan oppleves som stigmatiserende for noen, men de er nyttige for mange, og noen beskriver det som en lettelse å få en diagnose; «Noen ser meg, problemene mine tas på alvor», «Det gir mening og forklarer mye av vanskene mine», «Nå når jeg vet hva det er, kan jeg kanskje klare å endre på noe». Det at det oppleves som en lettelse må ikke misforstås - jeg har hørt pårørende si at "nå har han noe å skylde på", og gi uttrykk for at de er redde for ansvarsfraskrivelse. Det viktigste er vel heller at man har sortert og forstått litt mer av hva plagene handler om, og at man sånn sett kan finne ny motivasjon til å ta fatt på den krevende prosessen endring er - det å endre seg krever i alle tilfeller at man tar ansvar.

I dagens demokratiske og humane behandlingsapparat er det faktisk sånn at individets behov og tanker om hva som vil være hjelpsomt skal tas hensyn til så langt det er mulig, når det gjelder både utredning, diagnostisering og behandling av psykiske lidelser. De pårørende skal også helst tilbys et minimum med informasjon, og inkluderes når det lar seg gjøre.

Strever du?

Det er viktig å huske på at det sterke fokuset på psykiske lidelser i media, kan føre til at man ser sykdom selv når det egentlig er snakk om vanlig lidelse - det å være menneske gjør faktisk ofte ganske vondt, og det er helt normalt å kjenne på smerte når man opplever noe vanskelig. Mange debatterer problemer med overdiagnostisering i det moderne samfunn og bruk av den medisinske modell i psykisk helsevern, men det får vi se nærmere på en annen gang.

Hvis du er usikker på om plagene du strever med er så alvorlige at du trenger profesjonell hjelp, kan du starte med å prate med menneskene du har rundt deg, om det er en mulighet. Åpne samtaler med familie og venner kan ofte oppklare veldig mye, og noen ganger løser det problemene. Om du etter dette fortsatt kjenner at du trenger hjelp, kan du henvende deg til fastlegen for å drøfte det litt, og eventuelt be om henvisning til psykolog.

---