Mange tilnærminger til endring fokuserer på problemløsning, hvorpå man jobber mye med å isolere og forstå problemene først. Dette er ofte, men ikke alltid, nødvendig. Og noen ganger kan det også være innmari tungt. For tungt. I flere tilfeller er det faktisk helt OK å gå rett på løsningene! Men da trenger man gjerne noen triks!

Jeg er en av dem som mener det er altfor lite fokus på småbarnsforeldres psykiske helse. Det finnes mange treningstilbud for nybakte momas, men det eneste jeg har prøvd som faktisk ivaretar mors psykiske helse i tillegg til den fysiske helsen, er barselyoga. Ordentlig gode barselyogatimer styrker mors evne til egenkjærlighet, følelsesregulering, mentalisering og oppmerksomt nærvær, samtidig som de gjenoppretter muskulaturen i passelig tempo.

La oss fortsette å kjempe for at kvinner skal få den samme friheten og de samme mulighetene som menn! Jeg håper datteren min får vokse opp i en verden hvor kvinner som jobber hardt, sier det de mener og tar plass blir tildelt både status og makt, uten å bli utsatt for personangrep, hets, og dødstrusler. I en verden hvor feminine og maskuline kvaliteter anses som like verdifulle, og naturlige, uavhengig av kjønn.

Om man vil motvirke psykiske lidelser i en befolkning er det mest effektive og rimelige alternativet tidlig intervensjon. Det er mye enklere å bidra til endring hos et lite barn, enn hos et godt voksent menneske som har brukt et helt liv på å innarbeide vanene sine. Og enda bedre er det, å hjelpe barnet før det er skadelidende, ved å hjelpe foreldrene som skal forme det. Mange studier dokumenterer tydelig sammenhengen mellom tidlige traumer forårsaket av foreldrenes konflikter og psyke, og psykisk helse senere i livet.

Jeg mener forskningsmetode og kildekritikk bør bli en del av grunnutdannelsen, fordi det er så vanskelig å manøvrere i vår verdens informasjonsoverflod! Vitenskapelig frembragt kunnskap lar oss komme så nær en objektiv sannhet som mulig og representerer det som er sant for flest mulig mennesker. Det er derfor vi skal bygge våre samfunn på vitenskap, ikke på tro, eller på enkeltmenneskers eller grupperingers synsing!

Når vi føler oss truet og urolige øker bruken av mentale snarveier. Vi blir dårligere til å reflektere og se nyanser. Medfølelse svekkes. Vi søker simple forklaringer og svar, og helst noen å skylde på. Så når politikere og andre med høy status bruker tid på å tegne opp fiendebilder, skremme og hause oss opp, og faktisk også kommunisere sine egne fordommer høylydt ut i offentligheten og gå foran som destruktive rollemodeller, da blir verden raskt kjipere.

Fysisk berøring er en grunnleggende del av menneskelig interaksjon! Vi trenger det for å føle oss elsket og nær andre. Fra vi ankommer kloden sitrer vi etter tilknytning, og den emosjonelle kontakten som i stor grad formidles gjennom kroppen. Vi finner roen når vi strykes, holdes, vugges og kysses.

Vi blir kort fortalt slitne av den typen stimulusoverdose vi får av våre moderne teknologiske liv. Vi lider av kronisk «overveldelse», som forsterker opplevelsen av at livet i sin helhet er stressende og utmattende. Flere utvikler avhengighet. Og avhengighet er fælt. Det kupper belønningssystemet så alle andre opplevelser utløser mindre dopamin, og opplevelse av glede og nytelse.

Når man hovedsakelig befinner seg i operativt gjøre-modus, skal prestere eller produsere noe, og sånn sett er på vei mot et mål som ligger i fremtiden, kan man risikere å miste kontakten med egne behov og følelser. Det er det som er greia: man glemmer å kikke innover, kjenne etter, legge merke til hva man trenger, hva man ønsker, søke seg mot det, sette tydelige grenser, si stopp, og nei til det som belaster. Man ignorerer alarmsystemet - følelsene som forsøker å få oss til å lytte!

En av grunnene til at vi er så stressa er det evige produksjons- og prestasjonsjaget. Vi blir flasket opp på dette fra barnsben av, det starter på skolen om ikke før, og skolesystemet blir beklageligvis bare mer og mer test- og resultatorientert. Det er lite fokus på god prosess, på å gjøre en innsats, på å lære i seg selv, på fordypelse, på selvinnsikt og på tilstedeværelse. Det er lite fokus på relasjoner og psykologi, på medfølelse og selvivaretakelse. Dette er et alvorlig problem, for det er slikt man kommer til å trenge mye av i fremtidens hamsterhjul om man skal bevare god helse.

Følelser er indre og subjektive opplevelser. Du kjenner en følelse i kroppen - du kan for eksempel oppleve å bli kald, eller varm, få vondt i magen, eller i brystet, merke at det kribler i beina, eller bruser i blodet! Man har forsket mye på følelser, og ulike følelser ser ut til å kjennes på ulike steder og ledsages av en del særegen hjerneaktivitet. De er livsviktige, men allikevel fortsatt ganske mystiske.

Noe av det viktigste vi gjør for babyer det første året er å se på, snakke til og berøre dem med kjærlighet, varme og ømhet, og å speile deres følelser på en god måte. Denne emosjonelle, kroppslige kontakten kommer før alt annet og er grunnlaget for utviklingen av selvet. Om vi klarer det får vi formidlet det livsviktige budskapet «du er verdt å elske», «du fortjener omsorg» og «jeg vil deg».

Voldsutøvelse er aldri offerets skyld. Det er utøver som har det fulle ansvar og som må jobbe med seg selv for å lære seg nye ferdigheter og finne løsninger. Likevel finnes det nyttige samtaleverktøy som kan brukes av alle som ønsker å forebygge: både de som har en tendens til å bruke vold, og de som blir utsatt for det. Et av dem heter Giraffspråk, og oppskriften fungerer godt for mange når de befinner seg i konfliktfylte og ubehagelige situasjoner.

Du som er voksen bør også kommunisere tydelig hva angår ditt eget indre liv, og gå foran som rollemodell. Det er ikke lett når man er sliten, hvilket de fleste småbarnsforeldre er - så det holder at du gjør så godt du kan! Sett ord på følelsene og vær oppriktig når barnet eller andre spør hvordan du har det, men forklar at du håndterer ditt eget. Huskeregel: no oversharing - du vil unngå at barnet forsøker å ta ansvar for ditt følelsesliv.

Det å reflektere om psyken er noe man kan være mer eller mindre god til, og det lønner seg å øve opp evnen. Mange kaller det for mentalisering! God mentalisering styrker relasjoner. Man antar videre at det styrker evnen til å regulere følelser, være mentalt fleksibel, velge sunne handlinger og trives med seg selv.

Blir du noen gang misunnelig? På andres glede, selvtillit, talent, mestring eller utstråling? Svaret er nok ja, men misunnelse er den følelsen vi skammer oss aller mest for å kjenne på, og som vi derfor benekter, både ovenfor andre og oss selv. Misunnelse er rett og slett bare vanskelig, men skal man tro historiebøkene har det alltid eksistert og vært nærliggende for vår art.

De fleste av oss heller mest mot en av to typer stiler når det stormer i forholdet: avvisende eller avhengig. Den avvisende trekker seg typisk unna, blir kanskje stille, og vil gjerne ha fred, mens den avhengige blir oppsøkende, uttrykker følelser og vil prate.

Psykologen og forskeren Gottman fant at par som holder sammen har helt klare fellestrekk: 1. De klager fremfor å anklage, når noe er galt. 2. De tar medansvar når problemer oppstår, framfor å hele tida legge skylda på den andre, eller på eksterne faktorer. 3. De viser takknemlighet for små ting den andre gjør i hverdagen, fremfor å vektlegge det som er negativt. 4. De tar initiativ til å løse problemer og er flinke til å reparere etter krangler.

Det er viktig å utforske hverandres indre verden! Når man har vært sammen en stund tror man ofte at man kjenner den andre inn og ut, og at det ikke er noe nytt å oppdage. Det stemmer ikke! Vi forandrer oss hele livet, og hvis man ønsker at interessen, lidenskapen og kjærligheten i et forhold skal opprettholdes over tid er det innmari viktig å hente frem nysgjerrigheten og fortsette å stille hverandre spørsmål!

Unge menneskers opplevelse av ensomhet øker dessverre gradvis. Ensomhet handler om å lengte etter nærhet til andre og å kjenne seg ufrivillig alene. Man kan være ensom alene óg sammen med andre. Når man er ensom sammen med andre handler det ofte om at man ikke greier å være seg selv, eller føler at andre ikke ser og forstår en.