Vi har alle en egen tilknytningsstil: en spesifikk måte å forholde oss til våre nærmeste på. Denne stilen etableres i løpet av våre første leveår, og er ganske stabil livet igjennom. Den kan endres med innsats, men det tar tid. Vi er nemlig eksperter på å operere på automatikk i våre nære relasjoner, og på å gjenskape og videreføre forhold som ligner de vi har hatt før.

Høytider vekker sterke følelser hos de fleste, fordi ritualene i en kultur ofte er ment å samle folk, glede folk og styrke fellesskapsfølelsen. For de som har vokst opp med mangler, og for de som har opplevd vanskelige ting på merkedager, kan høytider trigge bekymring, sorg, frykt og sinne.

Vi nordmenn er noen forferdelige miljøsvin med noen horrible forbruksvaner året rundt! Vi topper listene over konsum i Europa per husholdning. Klimagassutslippene fra vårt totale klesforbruk er enormt, det tilsvarer omtrent 800.000 biler, og hvert femte plagg i norske garderober brukes ikke engang. Om alle forpestet miljøet som oss hadde vi trengt flere jordkloder.

I dag beskrives en økende fødselsangst i befolkningen, og jeg vil anta prestasjonspresset, perfeksjonismen og informasjonsoverfloden har noe med saken å gjøre. Om man går fødselen i møte med intens research online, sosial sammenligning og en forestilling om at ting må skje på en bestemt måte, er det stor sannsynlighet for at man blir voldsomt urolig.

Opp igjennom historien har man ansett kvinners kropper som noe andre har mer makt over, eierskap til og rett til, enn dem selv. Og i store deler av verden, inklusive i Norge, er det fremdeles slik på mange områder. Kvinnekroppen blir objektivisert i alle livets faser: som samfunnets sexobjekt og som inkubator for nytt liv. Objektivisering reduserer empati og respekt.

Parallelt med at norske kvinner har blitt økonomisk og politisk likestilt, har skjønnhetstyranniet blitt sterkere og kvinneidealet snevrere. Vi mennesker er helt avhengige av tilhørighet og aksept, og vi forsøker derfor alltid å gjøre oss attraktive for andre så vi skal bli inkludert. Det er idealet i kulturen som forteller oss hva det er som skal til, og det siver gjerne inn på et ubevisst plan.

Unge menn er de mest selvmordsutsatte i Norge. Kvinner rapporterer om mer psykiske plager og har flere selvmordsforsøk, men over dobbelt så mange menn tar livet sitt! Basert på hva vi vet per dags dato forårsakes det ofte av at menn ikke klarer å håndtere vonde følelser som resultat av nederlag og manglende mestring.

Ditt dop (hva enn det måtte være av atferd eller kjemisk stoff) kupper belønningssystemet, slik at alle andre opplevelser utløser mindre dopamin enn de burde. Dopet tar i tillegg over funksjonene andre mennesker bør ha i livet ditt (bejublede støtte, kjærlig hånd, trøstende blikk og beroligende favn) og regulerer etterhvert mange av følelsene dine for deg (løfter deg opp, balanserer deg ut, roer deg ned).

De fleste blir påvirket av at sesongene endrer seg, og det er ikke uvanlig å oppleve vinteren som vanskelig. Det blir sort, grått, hvitt og kaldt. Farger har opp igjennom tidene kommunisert overflod og overlevelse til hjernen, og det utløser dopamin, mens dagslys er kilde til livsviktig D-vitamin og stimulerer til produksjon av serotonin og beta-endorfin, som er forbundet med godt stemningsleie, reduksjon av stress, samt glede og nytelse

Om man går inn i nye relasjoner som en konsumerende, vurderende og egosentrert kunde av en skrulling, med følgende fokus: Hva er det du kan gi meg? Og hva er det jeg kan få ut av denne relasjonen og av deg? Da er det dessverre særdeles liten sjanse for at møtet med den andre kan bli nært, godt og utviklende.

Det er mye snakk om høysensitivitet for tiden! Det fremlegges tidvis som noe mystisk og magisk, men det handler egentlig bare om at vi mennesker er svært ulike når det kommer til hvordan vi tar inn verden. Først treffes vi av sanseinntrykk. Vi ser, hører, lukter, føler, og smaker. Uten persepsjon er imidlertid det som kommer inn i hjernen bare et hav av kaos. Persepsjon er filtrering, sortering og tolkning.

Det som kjennetegner emosjonsfokuserte foreldre er at de er oppmerksomme på barnets emosjonelle tilstand og ser på barnets negative følelser som en mulighet til å oppnå nærhet, at de har god kontakt med sine egne følelser, aksepterer dem, og kommuniserer dem på en forståelig måte, og at de mener god håndtering av negative og overveldende følelser er noe av det viktigste ved foreldreskapet.

Innen psykologien skiller man ofte mellom 4 karikerte foreldrestiler, hvor kun én synes å henge tydelig sammen med positiv utvikling hos barnet. Disse fire kan gi noen hjelpsomme pointers til de fleste av oss. Det er sant at vi er unike og skal lande i vår greie, men det er samtidig en god del kunnskap man bør tilegne seg og jobbe med, for barnas skyld.

Om du ønsker ekte kjærlighet i livet ditt må du gi sårbarheten plass, og omfavne den gjensidige avhengigheten et trygt forhold innebærer. Det å si til en annen: «jeg vil deg» og inngå helhjertet i en relasjon, innebærer nemlig alltid stor følelsesmessig risiko. Man risikerer sinne, tristhet og redsel. Vond kritikk, smertefulle tap og grusom avvisning.

Vi bør jobbe for å bli interpersonlig modige mennesker, som gir tydelige tilbakemeldinger til dem vi omgås. I Norge er vi kjent for å være konfliktskye, så hvis du er en av dem som syns det er vanskelig å være tydelig, hent frem denne påminneren: det å gi tydelige tilbakemeldinger til en annen, er på mange måter det samme som å si «denne relasjonen er viktig for meg»

I vår kultur har dessverre mange et litt snevert syn på hva det vil si å være sterk. Mange tenker at det handler om å klare seg selv, å tåle påkjenninger uten å reagere emosjonelt, og å ikke vise andre negative følelser enn sinne. Slike kvaliteter kan knyttes til kjønnsstereotypier, mer spesifikt til maskulinitet. Motsetningen blir å søke nærhet til andre og kommunisere et bredt spekter følelser, og dette knyttes ofte til det feminine, og kalles «jentete». Det anses også oftere som svakt og negativt.

Noe av det som er fremtredende ved diagnostiserbar psykisk lidelse er at det ofte ledsages av markant redusert funksjon ift opprinnelig funksjonsnivå (på ulike arenaer, som i skolen, i arbeidsliv, i dagligliv og i relasjoner til andre mennesker), grunnet voldsomt smertefulle symptomer som oppleves totalt uhåndterlige, over et betydelig tidsrom.

Vi trenger mange arenaer som fronter åpenhet, engasjerte fagfolk som deler kunnskap, personlige fortellinger fra lekfolk, nysgjerrige journalister, og politikere som forstår at kunnskapen må implementeres i våre strukturer og systemer om den skal gjøre en betydelig forskjell for befolkningen som helhet. Vi trenger alle å jobbe med oss selv og våre relasjoner på privaten, men vi trenger også å se utfordringene vi strever med i en større sammenheng, og engasjere oss.

Det å føle at man alltid bør være positiv i møte med seg selv og andre, er ikke bra. Det å ha det godt med seg selv innebærer for eksempel å ta seg tid til å oppleve det som er vondt. Og det å ha trygge relasjoner innebærer å dele hele spekteret med dem vi er glad i, og våge å bearbeide det kjipe sammen med andre. Det er viktig å ikke måtte være på plass, avklart, ryddig, kontrollert, strukturert og konstruktiv i hver interaksjon man har.

Vi kan komme langt med god selvtillit, men selvfølelsen betyr aller mest. Vi trenger god selvfølelse om vi skal trives i livet og ha god psykisk helse. Selvfølelsen påvirker hvordan vi behandler oss selv og andre, og den påvirker vår evne til å håndtere motgang i livet: med dårlig selvfølelse føler man raskt på usikkerhet, skyld og skam, f eks når man ikke mestrer ting. Selvfølelsen påvirker altså selvtilliten!