Om man ønsker å oppnå mål og samtidig ha et liv preget av drivkraft og lyst, lønner det seg altså å bruke tiden sin på det man kjenner seg indre motivert for å gjøre: det man liker, det som bringer glede og energi, det som fyller opp! Og om man ønsker å endre atferd - dvs bytte ut en type atferd med noe annet, så er det en fordel om dette nye, det man erstatter det gamle med, gir gode indre opplevelser.

Jeg mener at de alminnelige, normalpsykologiske utfordringene tilknyttet mødrehelsa fortjener mye mer fokus. Store deler av smerten man opplever kan og skal ikke fjernes, for den er en helt naturlig del av prosessen, men om vorende foreldre forberedes mentalt på alt som kan komme styrker det evnen til å akseptere, sortere, håndtere, og ikke minst - finne frem til selvomsorg og medfølelse for seg selv. 

Belønningssystemet i hjernen vår er rimelig primitivt. Vi er utrolig sårbare for avhengighet. Og vi har laget oss et samfunn fullt av triggere. Et samfunn som kan bli vår undergang. Industrialiseringen og kapitalismens evige vekst har bragt oss så mye velstand så raskt at vi som levende vesener ikke har klart å henge med. Evolusjonen går ikke så fort!

De tradisjonelle og stereotypiske kjønnsrollene er trange for de aller fleste. De serverer en overforenklet og snever oppskrift på maskulinitet og femininitet - som forteller oss hvordan en «ekte» kvinne og en «ekte» mann skal være. Begge båsene er helseskadelige. Kjønn er et kontinuum og vi har alle både «feminine» og «maskuline» kvaliteter. Å kvele, benekte eller fortrenge deler av seg selv for å bli akseptert eller verdsatt, som typisk mann eller kvinne, er giftig for selvfølelse og psykisk helse. 

Barn er fullverdige mennesker. Personer er jo personer, uavhengig av størrelse. Allikevel er det mange som ikke behandler barn som likeverdige. Som tror oppdragelse innebærer krenkelser, og som misbruker makt i god tro. Jeg syns i den sammenheng det er hjelpsomt å stille seg selv to spørsmål regelmessig: «Ville jeg oppført meg sånn ovenfor en voksen person jeg respekterer?» og «Bruker jeg minst mulig makt nå?».

Det er så viktig å lytte dypt og være oppmerksom på sitt indre liv: sjekke ordentlig inn hos seg selv med jevne mellomrom, så man ikke lever et konformt liv på autopilot. Et liv hvor samfunnets føringer begrenser uten at man vet det, og hvor andres meninger og forventninger veier mer enn ens egne.

Selvregulering handler om evnen til å regulere sine reaksjoner på inntrykk, så man oppnår indre balanse og ro. De fleste av oss opplever flere store utfordringer i løpet av livet. Det fremkaller vonde følelser. Noen tåler mye, andre tåler mindre - før de blir overveldet og alt blir veldig vanskelig.

Den terapeutiske relasjon og allianse påvirker utfallet i terapi. Det er ikke alt, men om relasjonen og alliansen er dårlig, kommer man sjeldent langt. Det er terapeutens ansvar å jobbe aktivt for å sikre en god relasjon og allianse - men noen ganger kan også terapeuter glemme seg bort og gjøre feil. Til syvende og sist er alle bare mennesker.

Det å være deprimert er ikke det samme som å være trist, nedfor, lei seg eller utslitt. Vi kan alle kjenne på det, og på håpløshet eller meningsløshet. Lidelse er en naturlig del av å være menneske, og vi kan forebygge ved å være åpne om det. Men depresjon er noe annet, og det må ikke glemmes. 

Tenk at den moderne verdens intense objektivisering og seksualisering av kvinnekroppen fremdeles er så ekstrem at mange ammende mødre må erfare nedlatende blikk og stygge kommentarer; trakassering og diskriminering.

Er mye man kan gjøre for å forsøke å ta vare på seg selv, og punktene ovenfor kan være superkomplekse og livslange prosjekter for mange av oss, selv om de her presenteres i all sin enkelhet. Hva funker for deg? Hva er dine #lifehacks ? #sharingiscaring Jeg tenker det er utrolig mange veier til rom, eller til god #psykiskhelse , men at utvalget ovenfor er en god huskeliste for meg og mange andre.

Babyer kan ikke regulere seg selv og sine egne følelser. Barn trenger faktisk de voksnes hjelp for å regulere følelser i mange år. Hvis hjelpen er god nok, lærer de seg til å regulere seg selv med tid, og til å søke seg mot andre mennesker når de trenger hjelp. Dette er veldig sunt og understøtter god psykisk helse.

Hvis man vil bidra til positiv endring i sin egen verden, og i samfunnet som helhet, kan man med god samvittighet starte med å øve seg på å akseptere seg selv og sitt indre liv. Det har massivt forebyggende potensiale. Om man aksepterer seg selv, blir det lettere å akseptere andre, og dette er en elementær del av medfølelse og solidaritet. 

Ser det ut som idyll? Det er det. Øyeblikkene og stundene som er preget av nærhet, tilstedeværelse og positive følelser i en familie, kan kjennes så intense at de overdøver alt og akkumulerer til en form for eufori ispedd skjelvinger og gåsehud. Men disse øyeblikkene er en del av det sedvanlige og menneskelige livet. Det leves! Og det leves tidvis hardt og brutalt.

Mange av dem som blir diagnostisert med personlighetsforstyrrelser og kompliserte traumelidelser, har overlevd utrolige utfordringer. Også møtes de av et samfunn og et helsevesen som stigmatiserer og fordømmer dem. Skammelig! Det er så viktig å huske på at alle har vært barn, og at annerledes, utagerende eller vanskelig atferd ble lært en gang det var det som fungerte best for nettopp den lille tassen. Å hente frem dette perspektivet fremmer medfølelse.

Hei til deg som har det forferdelig. Hei til deg som aldri blir tom for tårer, som er uhelbredelig trist, som ikke opplever mening, som syns det meste er håpløst, eller som er tom og flat og nummen. Hei til deg som er kronisk redd, som ikke kan slutte å tenke vonde tanker, som har plagsom pust, som har uforklarlige smerter, eller som ligger våken om nettene. Hei til deg som får angst av å føle deg svak, som gråter i skjul, som gjemmer deg når du føler deg liten, eller som dytter andre bort når du trenger dem mest.

Med åra vokser livets verktøykasse: man blir bedre på å forstå mennesker, finne sine folk, løse problemer, ta vare på seg selv og pleie sine relasjoner. Alt man ønsker seg kommer med innsats over tid - så la oss nyte å vokse til og eldes med hevet hode! Rak rygg! Stolthet! Glede! Iver! Og la oss se til dem som har levd lenger, vise interesse og respekt: for det er verdifullt å ha mange år!

I vanskelige perioder kan det være lurt å undersøke om en av parforholdets underliggende bærebjelker; tillit, forpliktelse eller vennskap, er truet. Kan jeg stole på deg? Er du her for meg? Liker du meg? Respekterer du meg? Denne typen spørsmål pirker borti godsakene. Etter litt analyse av overfladisk bjeffing og surmuling viser det seg gjerne at noen opplever at bærebjelkene vagler. 

Når omstendighetene og omgivelsene endres, følger vi altså plutselig mer med. Vi observerer nøyere, lytter dypere, lukter oftere, smaker lengre, og føler mer med alle tentaklene. Opplevelser som i sine reneste bestanddeler er akkurat som de pleier, blir verdifulle på en ny måte - fordi vi får dem med oss.

Mange mener personligheten ikke er ordentlig på plass før man nærmer seg tretti, fordi pannelappene i hjernen er i utvikling frem til da. Og mye nyere forskning viser at selv den typen trekk man har ment er ganske stabile - som the big five, endrer seg en god del i løpet av en persons liv.